”For God and My Country”, lyder nasjonalmottoet til Uganda. Religion ligger som et fundament i dagens Uganda, og har hatt stor innvirkning på samfunnsutviklingen.  Kristendommen utgjør hele 84 % av Ugandas befolkning. The Roman Catholic Church har den største prosenten, etterfulgt av The Anglican Catholic Church. Islam utgjør i dag 12 % av lokalbefolkningen, og står som den nest største religionen.

Møte med Uganda har åpnet øynene mine opp for mye nytt. Nye måter å løse problemer på, tanker om etiske spørsmål, men ikke minst praktisering av kristendommen.

”Are you born again?”, er det spørsmålet jeg hører mest i Uganda. ”Born again kristne” er en definisjon jeg ikke var kjent med, og kanskje det som har fasinert meg mest ved kristendommen i Uganda. Når du er born again er du ikke bare kristen (etter en uganders definisjon), men praktiserende i troa. Mange vil kanskje assosiere dette til ”personlig kristen”, men er allikevel ikke helt det samme. De fleste kan fortelle datoen de ble ”born again”, og har gjerne et kristent navn, som ble gitt de denne dagen. Born again kristne er store i handling og det jeg vil karakterisere som, ”veldig åndelige”.

Den første måneden ble jeg overrasket over frimodigheten deres. Vitnesbyrd blir delt på gata, mens biler kjørte forbi med ”God is good” i vinduet. Det ble en stor kontrast til hverdagen i Norge, hvor man helst ikke snakker så høyt om Gud og Jesus. Samtaler om tro ligger like naturlig for ugandere, som det gjør for nordmenn å snakke om været. Åpenhet om essensielle spørsmål er noe jeg savner ved det norske samfunn. At man kan ha en åpen diskusjon rundt tro/ ikke tro uten at det blir for personlig.

Da jeg kom prat med teologiprofessoren Patric snakket vi mye om religion i Norge og Uganda. Han ble sjokkert da jeg fortalte han om det vestlige samfunnet. Sekularisme er fremmedord i Uganda. På tross av mye handling, bibellesing og høye bønne rop på åpen gate så slår det meg hvor mye som er basert på handlinger.

Den siste tiden har jeg lest ”Nådens gåte” som en av mange bøker på pensumlista. Jeg tenker på det jeg leste om fri nåde, helt uten prestisje. Et liv med Jesus, som ikke er basert på store og fine handlinger, men troen fra hjertet.

Dette er ikke et innlegg med mål om å rakke ned på trospraktiseringen til ”born again” kristne i Uganda. Det er mye jeg kanskje ikke er enig med de i, men det er og mye som har fått meg til å tenke. Hva vil det egentlig si å tro med hjertet? Et spørsmål som kan få de fleste svimle. Svarene er nok mange. Det har slått meg hvor forskjellig trosliv man lever. Hva som vektlegges og hva som blir snakket om. Allikevel har trospraktiseringen deres fått meg til å tenke over mitt eget kristent liv.

” Et liv med Jesus er for meg basert på tro, ikke vm i bønne rop eller bibelmaraton. Samtidig slår det med at å tro med sitt hjerte kanskje burde koste litt. Litt mer enn noe du tar lett på og eller tar frem fra tid til annen når det passer seg. Det er lett å bli ”kirke kristen”.  Kanskje har jeg mer å lære av born again kristne enn jeg hadde trodd…

Datoen er 30. oktober. Mange tanker står nedskrevet i ”Uganda dagboka”. Dagen før utreise Dagen før jeg skulle flytte nesa sørover for en 7 mnd periode. Tankene var mange. Husker godt store bekymringer for hvordan hverdagen i Afrika egentlig skulle bli. Møte med fattigdom, elendighet og kultursjokk var noe jeg var forbredt på . Hverdagslivet deres, gleden og håpet står det ikke like mye om boka mi..

”Afrika”. Det er lett å la tankene falle på krig, korrupsjon, lite uvikling, sult katastrofer, elendighet og håpløshet. Det var vertfall noe av hva jeg tenkte. Stigmatiseringen og fordommene var nok fler enn jeg hadde trodd. Bildet av Uganda var tidligere bildet av Idi Amin, «invisible children” og LRA i nord. Tanker som i seg selv er normale å ha. Media mater oss med katastrofehistorier og elendighet. Bilder som får oss til å stille spørsmålstegn ved hvor rettferdig verden egentlig er.

Historiene er sanne, og viktige. De trenger oppmerksomhet, dersom det skal skje en endring. Allikevel er det ikke denne siden av Afrika som har gjort størst inntrykk på meg.

Jeg går mye tur i Kabale, det får meg alltid i godt humør. Det yrer av liv! Skolebarna på jordet som spiller fotball, latter, brettspill i gatene og sladder fra dama på hjørnet. Ting som er like normalt, om ikke mer, enn min skrekk forestilling om det såkalte ”Afrika”. Elendigheten er der, men bak elendigheten er det er liv. En hverdag. Det har vært viktig å få oppleve denne hverdagen. Det har gitt meg et håp. Det er kanskje ikke like håpløst å hjelpe som det føles som.

Jeg har blitt invitert hjem til venner og bekjente, spist mat, lekt og hatt det gøy. Gjennom den lille perioden har jeg sett en helt annen side av Afrika enn det jeg leser om hjemme. Et liv som er fylt med venner, middagsbesøk, fotballkamp på den lokale restauranten og andre ting som hører hverdagen til. De færreste av mine ugandiske venner eier stort. Allikevel hindrer det de ikke i å skape en hverdag.

En av mine gode venner jobber som manager på det lokale backpacker stedet, edirisa, i Kabale. Vi snakket en kveld om fordommer, vrangforestillinger og sannheter som besøkende gjør seg rundt Afrika.

”Jeg har møtt på folk som kommer til Afrika med forestiller om at vi skriver på steintavler og ikke vet noen ting om verden rundt oss. Mange får seg et sjokk når de ser at vi faktisk har et fungerende samfunn. På tross av fattigdom og krig.”

Gjennom arbeidet for ”Drucilla” har jeg med egne øyne sett et fungerende system. Pengene kommer frem, og de gjør en forskjell. Mottoet til Drucilla jentene ”We struggel for a better future” kommer ofte frem i minnet mitt. Et motto som representerer Kabale i sin helhet. Et hardarbeidene folk, smiler mye. Et kjærlig smil av omtanke og optimisme. På tross av tøffe levekår og større utforinger enn de fleste av oss noen gang vil møte på.

”Det handler jo bare om å se mulighetene, ikke hindringene. Dersom jeg skulle tenke på alt som er vanskelig hadde det blitt mange tårer. Det er lite poeng. Jeg vil heller bruke dagene mine på glede og selskap av gode venner”. Gerald på kontoret, som hat blitt en god kollega og venn.

Det er nå en god stund siden jeg skrev ned mine første tanker om Afrika og Uganda. Månedene har gitt meg mange ”aha opplevelser”, og sakte men sikkert utfylt beskrivelsen min av Afrika med flere, og ikke minst positive, ord. Sett fra utsiden kan det virke svart, men det finnes alltid lys bak skyene. Det Afrika jeg snart forlater er et helt annet Afrika enn det jeg gikk inn i.

Det torsdag morgen. Jeg er i gang med undervisningstime på Drucilla skolen. Denne gangen handler det om noe langt mer seriøst enn smykker, dans og idrett. ”Hvem er mest verdt, mann eller kvinne?” Jeg ser på de med spørrende blikk, og venter spent på responsen.

”Menn!”, roper jentene i kor. Svaret stikker litt. En stemme innerst inne hadde nok forventet dette, men håpet om noe annet var større. Dagens tema er rettigheter og likestilling. Opptil flere av jentene skal snart bli gift, forlate hjemme og skape seg en fremtid. De har nå lært mye om alt fra håndarbeid til matlaging, men snakk om rettigheter og kvinnekamp er nok ikke like tydelig.

Fra Norge er jeg vandt med tydelige kvinnestemmer, likestilling er forside sak. Vold i hjemmet blir slått hardt ned på, og vi roper høyt dersom lønna er urettferdig. Virkeligheten i Uganda er ikke helt den samme. Her er det snakk om informering om det uvitende.

Jeg spør de om det er greit med slåing i ekteskapet. Er det greit at en mann slår deg? Jentene er ikke like sikre på dette. Heldigvis. De snakker litt, ser på hverandre, og ler. Dette er tydelig et team som ikke blir snakket så mye om. En spinkel jente på bakerste rad rekker opp hånda og sier ”ja, men hvordan skal man ellers straffe noen?” Vi snakker litt rundt temaet. Jentene er enige i at det ikke et godt når noen slår de. ”jeg blir jo ikke glad inne i meg når det skjer”, tilføyer en annen.

Det kan fort bli farlig, komme inn som utenforstående med klare svar på alle spørsmål. ”I Norge er det ikke lov å slå”, osv. Å legge mitt svar i munnen deres blir nok aldri løsningen. Min virkelighet er så forsjellig som det bare kan bli fra deres. Hvilken rett har jeg til å si at jeg har det bra, og ikke dere?  Det er ikke bare enkelt å forlate ektemannen sin i Uganda. Separasjon er ikke noe man gjør helt uten videre. Ikke engang dersom mannen slår.

Vi skriver ned rettigheter fra menneskeerklæringen på tavla. De færreste har hørt om den. Jeg tror neppe undervisning i rettigheter og kvinnekamp vil føre med seg revolusjonerende endringer med det første. På den andre siden er det viktig å gjøre det usynlige synlig. Man må starte et sted. Ta tak i problemet. Tanken har slått meg at dette kanskje gjør vondt verre for noen. Å bli slått er en ting, å få høre at det egentlig ikke skal være sånn er en annen sak.

Jentene har fått hvert sitt stykke papp. De skal skrive ned hva de ønsker i livet. Drømmer, hvordan de vil bli behandlet og hva som er viktig for de. Vi avslutter med idrett og selvtillitsoppbyggende aktiviteter.

Undervisningen for Drucilla jentene er spennende og utfordrene. Jeg har den siste tiden fått brydd meg på mange spørsmål, og ser på mange måter egen kultur fra et annet ståsted.Det slår meg nok en gang for forskjellige virkeligheter vi lever i.

Vi beveger oss nå inn i den syvende, og siste måneden i Uganda. Om under 40 dager setter jeg igjen mine ben på norsk jord. Møte med de kjente og kjære er noe jeg ser frem til, virkelig.

Allikevel er det med bismak i bunn at jeg teller ned dagene.

På den korte tiden har vi opparbeidet oss et liv i den lille byen. Vennskap har blitt knyttet, og jeg har blitt en hardbanka husmor (om jeg skal si det selv) etter time ut og time inn med klesvask, matlaging osv. Oppholdet i Uganda har bydd på utfordringer, og fått frem sider i meg jeg ikke helt viste eksisterte. Sammen med Oda har jeg hatt noen av de beste og verste månedene i hele mitt liv. Det er merkelig å tenke på at det hele snart er over. Tilbake til en hverdag helt annerledes fra hva vi nå er vandt med.

På tross av mine klisje aktige refleksjoner, så er vi langt fra ferdige med vår jobb i Kabale. Det er en måned igjen. En måned som skal bli fylt med mye gøy og moro. Det er enda en god del jeg ikke har fått gjort, ting som må oppleves og læres.

Denne uken er det påskeferie for prosjektet. Hverdagen har fått et lite stopp før siste innspurt.

Da skal vi fortsette på smykkeprosjektet med Drucilla jentene, besøke gode venner, lage mer afrikansk mat, arrangere overraskelses bursdag til ei venninne og besøke kvinnene i felten.

Plutselig er det hele over, men ikke helt enda. Heldigvis.

Torsdag morgen satte to spente jenter seg på bussen til Kampala. Etter mye venting, og litt forberedelser, skulle endelig besøket fra Norge komme. Denne gangen var det venner av både Oda og meg som stod for tur. Marie, Jørgen og Joackim, tre gode venner fra Norge, skulle nå få oppleve min hverdag i Afrika.

Så skjedde det som ikke skal skje, vertfall ikke den helgen flyet ditt går til Uganda. British airways har gått ut i streik i noen få dager. Ellers hadde jeg vel ikke brydd meg så mye om dette, men når streiken inntreffer på avreisedagen til mine norske venner, da blir det litt verre. Marie og Jørgen skulle ha tatt flyet til Entebbe, og landet lørdag kveld. Slik ble det altså ikke. Veldig bittert, men det er ikke så mye man får gjort.

Allikevel var ble det en koselig helg! Joackim kom som planlagt torsdags kveld, etter to uker med folkehøyskolen i Kenya. Nå er han klar for to nye, spennende måneder i Uganda.  I denne perioden skal han jobbe for watoto church, i Kampala. Men først var det tid for litt ferie og omvisning.

Kampala er på mange måter det motsatte av Kabale. Med sine mange, og kaotiske gater, overfylte taxiparker og et totalt kaos, kan man si at byen ikke er dirkete pen ved første øyekast. Samtidig har jeg blitt glad i den hektiske byen, som aldri sover. Temperaturen er høyere, særlig på denne tiden av året.

Det er mye som fasinerer meg, men taxiparken i gamlebyen vil nok alltid stå som nummer en! En overfylt gryte med flere hundre taxier, totalt uorganisert og forvirrende. Å finne frem til riktig Taxi er ikke bare lett. Noe som i starten føltes som å finne nåla i høystakken. Vertfall ved første besøk. Ser man nærmere etter er plassen markert med holdeplasser til de ulike stedene. Etter litt hjelp og mye svetting finner man frem til i alt kaoset.

Ellers har helgen gått til besøk, omvisning, utprøvning av lokal mat (for våre norske venner) og kirketur på søndagen.

I morgen setter vi kursen for Kabale, og det rolige landsby livet. Blir gøy å vise rundt på eget hjemsted.

Besøk på prosjektet «Miles2smiles».

Besøk på «New start prosject», sammen med Malene og Marie

De siste ukene har vært litt annerledes enn ellers. The Diocese of Kigezi, som Drucilla ligger under, har startet arbeidet av fem årsplanen. Denne skal inkludere alt arbeid som har blitt gjort frem til nå, og hvilke planer de ulike prosjektene har for tiden fremover. Slikt arbeid er ikke gjort over natta. Mye har blitt gjort, og har så å si satt hele kontoret på hodet.

Det er sjeldent jeg ser en stresset afrikaner, da det motsatte heller er problemet. Overraskende nok har de plutselig fått et usedvanlig høyt tempo på seg!

Vi har hatt møter, skrevet ned ideer, drøftet, skrevet mer og laget forslag til endringer som burde bli gjort. Her skal det sies at verken Oda eller jeg har ledet møtene. Men skriving har det blitt nok av. Det har vært veldig spennende å være en del av en slik prosess. Ikke minst få innsikt i hvordan prosjektet arbeider, og visjoner for fremtiden.

I dag er det mandag, og vi er godt i gang med siste innspurt. Etter nok et møte har de kommet frem til følgende visjon for de fem kommende årene:

” Create/ establish a socio-economically stable God fearing community/ society ”.

Jeg venter i spenning på resultatet, og er nok en gang fasinert over hvor forskjellig den ugandiske kirke er fra den norske..

Kolleaene våre er godt igang med arbeidet. – ofte litt høylytt.

Kontoret til prestene, biskopen, andre høyt autoritære mennekser. og sist men ikke minst: Oda og meg!

Som en avslutting legger jeg ved en rask innføring i kirkens arbeid, i Kabale. Det er overraksende mye, og de har bidratt til store forandringer i lokalsamfunnet.

Diocese of Kigezi er administrert av en synod, som er det samme som biskopen.  Under biskopen kommer rådgivnings grupper, som har 50 medlemmer.  Distriktet har fem ulike råd, hvor hvert av dem er representert med 15 medlemmer.

The Diocese of Kigezi jobber som et tre i samfunnet. Der biskopen er stammen, og alle aktivitetene utgjør grenene. Institusjonen har gjennom mange år vært en viktig bidragsyter til utviklingsarbeidet. Særlig innen helse og utdanning har de gjort en enorm innsats gjennom mange år. Kigezi distriktet har over 200 000 kirkemedlemmer, som utgjør 45% av befolkningen. Medlemstall per kirke antas å være rundt 580 personer. På mange måter regnes kirken som et møtepunkt i Kabale, og stiller på mange måter som den sterkeste makthaver i dagens samfunn.

Sykehus og High school i Kabale, i oppstart av kirken

Men kanskje viktigst av alt; de har vært med på å gi folk et håp. Håpet om en bedre fremtid. Gjennom handlinger, resultater, og misjoneringen om en Gud som er enestående, og sterkere enn dem selv.  Å gi noen håp er helt gratis, det kan ikke kjøpes i butikken. Å ha et håp er viktig i Kabale. Her kan man ikke vise til knallharde økonomiske tryggheter, i form av pensjonsfond eller pengegruver.

”Verden trenger kanskje en supermann, for oss er det troen på Gud”.  Ord fra rev Patric, professor i teologi ved Bisop barham university.

Dessverre overlever ikke menneskene i Kabale på kun åndelig liv. Mat, trygghet, skolegang og god helse er helt vesentlig for en bedret fremtid. Allikevel ser det ut til at kirken i Kabale er med på å skape forandring, med store ringvirkninger.

Jeg beveger meg nå inn i den 7 måneden i Kabale, som og er den siste. Mye har skjedd på forholdsvis kort tid, og jeg har blitt rik på nye opplevelser.

Det er mye man klarer å vende seg til, mye som blir greit med tiden.

Trodde aldri det skulle bli koselig å ta oppvasken eller at det er helt greit å leve noen dager uten verken strøm eller vann. Til og med matoke, også kjent som en banan- aktig grøt, svelges ned. Det er mange ting som blir sett på fra et nytt perspektiv etter snart 7 mnd i Afrika.

Men det er noe/ noen jeg aldri vil få sansen for, kyrne i Kabale. De store forferdelige dyrene som vandrer gatelangs i byen. Har alltid vært glad i dyr, gått på ridekurs i flere år, og skulle gjerne fått en hund om noen år. Er nok av typen som er mer redd for en mus enn for en okse. Allikevel har jeg ikke lagt min elsk på de store svarte monstrene i Kabale. Med horn på størrelse med flaggsenger er jeg ikke overlykkelig over å dele veien med en stor flokk på min vei til jobb. Er nok opptil flere afrikanere som har ledd av meg, i det jeg legger på sprang i en fei. Høres kanskje teit ut, men kyrne i Kabale er noe for seg selv. De er rett og slett litt skremmende!

Det nærmeste jeg har kommet gatebarn i Norge er uteliggerne på Oslo S. De kan jeg velge å ta avstand til. Jeg trenger heller ikke å forholde meg til de grusomme avisoverskriftene som forteller om krig, vold og naturkatastrofer. Jeg kan velge å ta en pause fra ”elendigheten”: Stoppe opp, gå på cafe, eller henge med gode venner. Bekymringene mine er hvilke valg jeg skal ta til høsten.

Hverdagen i Kabale er annerledes. Jeg kan ikke lenger legge problemet i avishylla eller skifte tv- kanal. Fattigdommen er på egen gate. Det som tidligere var tall og ukjente fjes har nå blitt venner og bekjente. Mennesker jeg kjenner godt, og som jeg bryr meg om.

Hver dag møter vi på den lille gutten ved supermarkedet. En av mange gatebarn i Kabale.

Der sitter han, dag ut og dag inn. En liten gutt på rundt åtte år. Klærne er møkkete og hullete. Øynene tomme og livløse. Maten han spiser finner han i en container i nærheten. I blant gir restaurantene rester når dagen er omme. Ikke mye, men nok til å dekke sulten for en liten stund.

Der går de forbi. To norske jenter med hver sin pizza i hånda. På ryggen bærer de hver sin sekk med en bærbar pc i. Klærne er rene og ny vaskede. De ler og smiler, de har en fremtid. De stopper opp når de ser den lille gutten ved supermarkedet. Hun ene brekker av en liten bit, og gir den til han. Gutten spiser opp, med skjelvende barnehender. Gutten hadde nok hatt godt av hele pizzaen, kanskje to. Men det får holde med den lille biten.

Kontrasten blir stor, og virkeligheten blir litt hard å svelge. Jeg tar meg selv i å tenke: ”Hva hjelper det egentlig? Kan det noen gang bli bedre for disse barna?

Det er lett å tenke slik, det er lett å se problemet i stedet for løsningene. Vertfall når problemet et større enn hva en enkelt person kan fikse.

Mye handler om å ta stilling. Åpne øynene sine for mer enn hva vi ser i eget land.

”Mennesker lukker øynene når virkeligheten blir for tøff”, sa en universitets student til meg.

Om under to måneder sitter jeg på flyet hjem til Norge. Til en hverdag helt annerledes enn i Uganda. Jeg møter nok ikke lenger gutter som Mark og Josef. Avstanden til fattigdommen blir litt større.

Jeg er ikke typen som dropper å kjøpe en ny ipod når den gamle er ødelagt.  Man kan ikke stoppe og leve livet sitt, fordi noen andre ikke har det de trenger. Takknemmelighet over et trygt hjem og god økonomi er det viktig å verdsette.

Samtidig håper jeg øynene mine er åpne for å se virkeligheten, slik den egentlig er.  Problemene vi møter i dagens samfunn blir ikke borte ved å kaste avisen i papirkurven.

”Morgendagen trenger mennesker som er villig til å se den usminkede sannhet. Jeg er positivt og har troen på en bedre fremtid”, sier sjefen for gatebarn senteret. Idag besøkes senteret av mellom 20 og 30 barn hver dag. her får de tilbud om alt fra engelskundervisning til en person å snakke med.

”Jeg elsker deg” er noe jeg ikke sier i det daglige. Å elske noen er sterke ord, som for meg betyr noe helt spesielt.

Det motsatte av hat og et tegn på kjærlighet.

”Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere”. Matt 5,44.

Hva vil det egentlig si å elske sine fiender? Er det mulig å elske noen som har tatt fra deg det eneste du har i livet?

Jeg har heldigvis ikke opplevd noe i livet som stiller meg ovenfor denne problemstillingen.

Jeg sitter på bussen hjem fra Kigali, hovedstaden i Rwanda. Mamma og mormor har tatt flyet hjem til Norge, mens jeg er på vei til min hverdag i Kabale. Tankene vil ikke helt gi slipp på historien til taximannen. Mannen som mistet hele familien sin under folkemordet i 1994. Mannen som i en alder av 8 år fikk livet sitt totalt forandret, bare fordi han tilhørte ”feil” folkegruppe.

Han fortalte om hvordan de kom inn i hjemmet deres, drepte moren og brødrene. En historie så grotesk at jeg ikke har mulighet til å sette meg inn i den.

I dag er det 14 år siden folkemordet i Rwanda. 14 år siden rundt 800 000 mennesker ble drept. Massakrene har etterlatt sine spor. I kropp og sjel. Han peker på det store arret i bakhodet og forteller om masjeten. ”Det gjør ikke så vondt lenger” sier han, og peker på hjertet. ”Nå kan det gå uker uten at jeg tenker på det som skjedde”.

Historien til Elias var personlig og ekte. Plutselig fikk folkemordet et ansikt for meg. Men var det ikke dette som skulle gjøre mest inntrykk.

Samtalen tok plutselig en helt annen vending enn forventet. Han tar opp et bilde fra lommeboka. En mørk mann med et strålende smil lyser mot meg. Dette er naboen, og bestevennen min”. Han er hutu.

Elias bor i dag vegg i vegg med gruppen som drepte hele familien hans, og som hogget han med maskete i hodet. Allikevel bærer han ikke hat over det som skjedde.

”Det handler om å legge fortiden bak seg, ellers kan man ikke fokusere på fremtiden”. ”Han er min aller beste venn, og jeg er uendelig takknemmelig for han.”

Jeg vet jo at denne vennen ikke har drept familien hans, men allikevel kunne han fort ha representer hat. Han kunne fort ha blitt et bilde på folkegruppen som tok fra han moren og brødrene. Men slik er det ikke.

I dag lever hutu og tutsier side som side. De jobber på sammen, og hverdagen i Rwanda går rolig for seg. Å elske noen er sterkt nok i seg selv. Å elske side ”fiender” koster enda mer.

”Du vet, kjærligheten er det sterkeste våpen”, sier han og smiler litt.

Tur til kvinnegruppene

To dager i uka reiser Oda og jeg med prosjektet ut til de ulike kvinnegruppene.  målet med besøket er å ser på produktene deres,hjepe de med sparingen og gi gode råd for veien fremover.  Det er ikke sjeldent at Oda og jeg ender med å sitte på siden, litt uvitende om hva de snakker om. Lange samtaler på rukiga blir fort litt i meste laget. Men det hinder oss ikke i å bidra. Det er heller ikke noe problem å få kontakt med kvinnene.  De har fått vist oss hvordan man lager de flotte kurvene sine, og vi prøver så godt vi kan.

Kirkeseminar

Kirka hadde seminar i slutten av januar, med over 3000 deltagende. Lovsagen var magisk, og mye bra talere. Seminaret holdet årlig, og er et av de viktigste knytteounktene for alle kirkene i Kabale distriktet. Det var mye som fikk meg til å tenke denne helgen. Mange sterke vitnespyrd og fortellinger. Men om det er noe som gjorde ekstra inntrykk på meg så er det frimodigheten, ærligheten og kjærlighten de viser til hverandre. Her var det helt tydelig en folkemengde som levde for noe mer enn seg selv.

Besøk og potetskrelling.

Etter 4 måneder i Uganda har vi blitt kjent med mange forskjellige mennekser. Anett, som jobber på gjestehuset til kirken, har blitt ei god venninne. Vi kommer på besøk så ofte vi har mulighet, og hjelper henne så godt vi kan med alt fra klesvask til middags forbredelser. De er ikke skjeldent det kommer besøk til gjestehuset, og Anett må jobbe dagen lang. Her om dagen hjalp vi henne med potetskrelling. Å skrelle poteter er vel egentlig ikke noe problem, men når middagen skal rekke til 25 personer så tar ting litt lenger tid.

Kontorarbeid!

I januar tilbrakte vi mye tid på kontoret. Drucilla jentene starter ikke på skolen før 9 februar, så da måtte vi finne andre ting å fylle dagene med. Det er ikke så ofte at oppgavene ligger klare til oss. Det kan fort bli vanskelig å vite hva man skal ta seg til. Da gjelder det å finne frem den kreative siden. Ta på seg den ”gule hatten”, som vi lærte på Hald. Vi har nok ikke bidratt til de store revolusjonerende endringer, men noen småting har vi fått gjort. Kontoret har blitt vasket, ryddet og ommøblert. Vi har hatt det gøy med å lære bort norsk, ryddet opp på datamaskinene og hengt opp ting på veggene.

Det har vært en fin mulighet til å bli bedre kjent med kolleganene våre, gjøre ting sammen og lære mer om organisasjonen.

Vel… kanskje ikke det mest seriøst vi har lært bort, men har blitt en slager på kontoret vertfall!

Marte

Går i år på Hald internasjonale senter i Mandal. Har reist til Uganda, Kabale, for en 7 mnd periode:)

Jobber på et prosjekt (Drucilla project), som fokuserer på kvinner og mikrofinans.
Målet er at de skal bli selvstendige gjennom inntektene de får fra
håndarbeidet prosjektet lærer de opp i.

Kalender

august 2016
M T W T F S S
« Apr    
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  

Skriv inn din epostadresse for å motta oppdateringer der.

Bli med 1 annen følger

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.