Are you born again?

”For God and My Country”, lyder nasjonalmottoet til Uganda. Religion ligger som et fundament i dagens Uganda, og har hatt stor innvirkning på samfunnsutviklingen.  Kristendommen utgjør hele 84 % av Ugandas befolkning. The Roman Catholic Church har den største prosenten, etterfulgt av The Anglican Catholic Church. Islam utgjør i dag 12 % av lokalbefolkningen, og står som den nest største religionen.

Møte med Uganda har åpnet øynene mine opp for mye nytt. Nye måter å løse problemer på, tanker om etiske spørsmål, men ikke minst praktisering av kristendommen.

”Are you born again?”, er det spørsmålet jeg hører mest i Uganda. ”Born again kristne” er en definisjon jeg ikke var kjent med, og kanskje det som har fasinert meg mest ved kristendommen i Uganda. Når du er born again er du ikke bare kristen (etter en uganders definisjon), men praktiserende i troa. Mange vil kanskje assosiere dette til ”personlig kristen”, men er allikevel ikke helt det samme. De fleste kan fortelle datoen de ble ”born again”, og har gjerne et kristent navn, som ble gitt de denne dagen. Born again kristne er store i handling og det jeg vil karakterisere som, ”veldig åndelige”.

Den første måneden ble jeg overrasket over frimodigheten deres. Vitnesbyrd blir delt på gata, mens biler kjørte forbi med ”God is good” i vinduet. Det ble en stor kontrast til hverdagen i Norge, hvor man helst ikke snakker så høyt om Gud og Jesus. Samtaler om tro ligger like naturlig for ugandere, som det gjør for nordmenn å snakke om været. Åpenhet om essensielle spørsmål er noe jeg savner ved det norske samfunn. At man kan ha en åpen diskusjon rundt tro/ ikke tro uten at det blir for personlig.

Da jeg kom prat med teologiprofessoren Patric snakket vi mye om religion i Norge og Uganda. Han ble sjokkert da jeg fortalte han om det vestlige samfunnet. Sekularisme er fremmedord i Uganda. På tross av mye handling, bibellesing og høye bønne rop på åpen gate så slår det meg hvor mye som er basert på handlinger.

Den siste tiden har jeg lest ”Nådens gåte” som en av mange bøker på pensumlista. Jeg tenker på det jeg leste om fri nåde, helt uten prestisje. Et liv med Jesus, som ikke er basert på store og fine handlinger, men troen fra hjertet.

Dette er ikke et innlegg med mål om å rakke ned på trospraktiseringen til ”born again” kristne i Uganda. Det er mye jeg kanskje ikke er enig med de i, men det er og mye som har fått meg til å tenke. Hva vil det egentlig si å tro med hjertet? Et spørsmål som kan få de fleste svimle. Svarene er nok mange. Det har slått meg hvor forskjellig trosliv man lever. Hva som vektlegges og hva som blir snakket om. Allikevel har trospraktiseringen deres fått meg til å tenke over mitt eget kristent liv.

” Et liv med Jesus er for meg basert på tro, ikke vm i bønne rop eller bibelmaraton. Samtidig slår det med at å tro med sitt hjerte kanskje burde koste litt. Litt mer enn noe du tar lett på og eller tar frem fra tid til annen når det passer seg. Det er lett å bli ”kirke kristen”.  Kanskje har jeg mer å lære av born again kristne enn jeg hadde trodd…

Reklame

Det Afrika jeg ikke viste om.

Datoen er 30. oktober. Mange tanker står nedskrevet i ”Uganda dagboka”. Dagen før utreise Dagen før jeg skulle flytte nesa sørover for en 7 mnd periode. Tankene var mange. Husker godt store bekymringer for hvordan hverdagen i Afrika egentlig skulle bli. Møte med fattigdom, elendighet og kultursjokk var noe jeg var forbredt på . Hverdagslivet deres, gleden og håpet står det ikke like mye om boka mi..

”Afrika”. Det er lett å la tankene falle på krig, korrupsjon, lite uvikling, sult katastrofer, elendighet og håpløshet. Det var vertfall noe av hva jeg tenkte. Stigmatiseringen og fordommene var nok fler enn jeg hadde trodd. Bildet av Uganda var tidligere bildet av Idi Amin, «invisible children” og LRA i nord. Tanker som i seg selv er normale å ha. Media mater oss med katastrofehistorier og elendighet. Bilder som får oss til å stille spørsmålstegn ved hvor rettferdig verden egentlig er.

Historiene er sanne, og viktige. De trenger oppmerksomhet, dersom det skal skje en endring. Allikevel er det ikke denne siden av Afrika som har gjort størst inntrykk på meg.

Jeg går mye tur i Kabale, det får meg alltid i godt humør. Det yrer av liv! Skolebarna på jordet som spiller fotball, latter, brettspill i gatene og sladder fra dama på hjørnet. Ting som er like normalt, om ikke mer, enn min skrekk forestilling om det såkalte ”Afrika”. Elendigheten er der, men bak elendigheten er det er liv. En hverdag. Det har vært viktig å få oppleve denne hverdagen. Det har gitt meg et håp. Det er kanskje ikke like håpløst å hjelpe som det føles som.

Jeg har blitt invitert hjem til venner og bekjente, spist mat, lekt og hatt det gøy. Gjennom den lille perioden har jeg sett en helt annen side av Afrika enn det jeg leser om hjemme. Et liv som er fylt med venner, middagsbesøk, fotballkamp på den lokale restauranten og andre ting som hører hverdagen til. De færreste av mine ugandiske venner eier stort. Allikevel hindrer det de ikke i å skape en hverdag.

En av mine gode venner jobber som manager på det lokale backpacker stedet, edirisa, i Kabale. Vi snakket en kveld om fordommer, vrangforestillinger og sannheter som besøkende gjør seg rundt Afrika.

”Jeg har møtt på folk som kommer til Afrika med forestiller om at vi skriver på steintavler og ikke vet noen ting om verden rundt oss. Mange får seg et sjokk når de ser at vi faktisk har et fungerende samfunn. På tross av fattigdom og krig.”

Gjennom arbeidet for ”Drucilla” har jeg med egne øyne sett et fungerende system. Pengene kommer frem, og de gjør en forskjell. Mottoet til Drucilla jentene ”We struggel for a better future” kommer ofte frem i minnet mitt. Et motto som representerer Kabale i sin helhet. Et hardarbeidene folk, smiler mye. Et kjærlig smil av omtanke og optimisme. På tross av tøffe levekår og større utforinger enn de fleste av oss noen gang vil møte på.

”Det handler jo bare om å se mulighetene, ikke hindringene. Dersom jeg skulle tenke på alt som er vanskelig hadde det blitt mange tårer. Det er lite poeng. Jeg vil heller bruke dagene mine på glede og selskap av gode venner”. Gerald på kontoret, som hat blitt en god kollega og venn.

Det er nå en god stund siden jeg skrev ned mine første tanker om Afrika og Uganda. Månedene har gitt meg mange ”aha opplevelser”, og sakte men sikkert utfylt beskrivelsen min av Afrika med flere, og ikke minst positive, ord. Sett fra utsiden kan det virke svart, men det finnes alltid lys bak skyene. Det Afrika jeg snart forlater er et helt annet Afrika enn det jeg gikk inn i.

Usynlige rettigheter.

Det torsdag morgen. Jeg er i gang med undervisningstime på Drucilla skolen. Denne gangen handler det om noe langt mer seriøst enn smykker, dans og idrett. ”Hvem er mest verdt, mann eller kvinne?” Jeg ser på de med spørrende blikk, og venter spent på responsen.

”Menn!”, roper jentene i kor. Svaret stikker litt. En stemme innerst inne hadde nok forventet dette, men håpet om noe annet var større. Dagens tema er rettigheter og likestilling. Opptil flere av jentene skal snart bli gift, forlate hjemme og skape seg en fremtid. De har nå lært mye om alt fra håndarbeid til matlaging, men snakk om rettigheter og kvinnekamp er nok ikke like tydelig.

Fra Norge er jeg vandt med tydelige kvinnestemmer, likestilling er forside sak. Vold i hjemmet blir slått hardt ned på, og vi roper høyt dersom lønna er urettferdig. Virkeligheten i Uganda er ikke helt den samme. Her er det snakk om informering om det uvitende.

Jeg spør de om det er greit med slåing i ekteskapet. Er det greit at en mann slår deg? Jentene er ikke like sikre på dette. Heldigvis. De snakker litt, ser på hverandre, og ler. Dette er tydelig et team som ikke blir snakket så mye om. En spinkel jente på bakerste rad rekker opp hånda og sier ”ja, men hvordan skal man ellers straffe noen?” Vi snakker litt rundt temaet. Jentene er enige i at det ikke et godt når noen slår de. ”jeg blir jo ikke glad inne i meg når det skjer”, tilføyer en annen.

Det kan fort bli farlig, komme inn som utenforstående med klare svar på alle spørsmål. ”I Norge er det ikke lov å slå”, osv. Å legge mitt svar i munnen deres blir nok aldri løsningen. Min virkelighet er så forsjellig som det bare kan bli fra deres. Hvilken rett har jeg til å si at jeg har det bra, og ikke dere?  Det er ikke bare enkelt å forlate ektemannen sin i Uganda. Separasjon er ikke noe man gjør helt uten videre. Ikke engang dersom mannen slår.

Vi skriver ned rettigheter fra menneskeerklæringen på tavla. De færreste har hørt om den. Jeg tror neppe undervisning i rettigheter og kvinnekamp vil føre med seg revolusjonerende endringer med det første. På den andre siden er det viktig å gjøre det usynlige synlig. Man må starte et sted. Ta tak i problemet. Tanken har slått meg at dette kanskje gjør vondt verre for noen. Å bli slått er en ting, å få høre at det egentlig ikke skal være sånn er en annen sak.

Jentene har fått hvert sitt stykke papp. De skal skrive ned hva de ønsker i livet. Drømmer, hvordan de vil bli behandlet og hva som er viktig for de. Vi avslutter med idrett og selvtillitsoppbyggende aktiviteter.

Undervisningen for Drucilla jentene er spennende og utfordrene. Jeg har den siste tiden fått brydd meg på mange spørsmål, og ser på mange måter egen kultur fra et annet ståsted.Det slår meg nok en gang for forskjellige virkeligheter vi lever i.