Det nærmeste jeg har kommet gatebarn i Norge er uteliggerne på Oslo S. De kan jeg velge å ta avstand til. Jeg trenger heller ikke å forholde meg til de grusomme avisoverskriftene som forteller om krig, vold og naturkatastrofer. Jeg kan velge å ta en pause fra ”elendigheten”: Stoppe opp, gå på cafe, eller henge med gode venner. Bekymringene mine er hvilke valg jeg skal ta til høsten.

Hverdagen i Kabale er annerledes. Jeg kan ikke lenger legge problemet i avishylla eller skifte tv- kanal. Fattigdommen er på egen gate. Det som tidligere var tall og ukjente fjes har nå blitt venner og bekjente. Mennesker jeg kjenner godt, og som jeg bryr meg om.

Hver dag møter vi på den lille gutten ved supermarkedet. En av mange gatebarn i Kabale.

Der sitter han, dag ut og dag inn. En liten gutt på rundt åtte år. Klærne er møkkete og hullete. Øynene tomme og livløse. Maten han spiser finner han i en container i nærheten. I blant gir restaurantene rester når dagen er omme. Ikke mye, men nok til å dekke sulten for en liten stund.

Der går de forbi. To norske jenter med hver sin pizza i hånda. På ryggen bærer de hver sin sekk med en bærbar pc i. Klærne er rene og ny vaskede. De ler og smiler, de har en fremtid. De stopper opp når de ser den lille gutten ved supermarkedet. Hun ene brekker av en liten bit, og gir den til han. Gutten spiser opp, med skjelvende barnehender. Gutten hadde nok hatt godt av hele pizzaen, kanskje to. Men det får holde med den lille biten.

Kontrasten blir stor, og virkeligheten blir litt hard å svelge. Jeg tar meg selv i å tenke: ”Hva hjelper det egentlig? Kan det noen gang bli bedre for disse barna?

Det er lett å tenke slik, det er lett å se problemet i stedet for løsningene. Vertfall når problemet et større enn hva en enkelt person kan fikse.

Mye handler om å ta stilling. Åpne øynene sine for mer enn hva vi ser i eget land.

”Mennesker lukker øynene når virkeligheten blir for tøff”, sa en universitets student til meg.

Om under to måneder sitter jeg på flyet hjem til Norge. Til en hverdag helt annerledes enn i Uganda. Jeg møter nok ikke lenger gutter som Mark og Josef. Avstanden til fattigdommen blir litt større.

Jeg er ikke typen som dropper å kjøpe en ny ipod når den gamle er ødelagt.  Man kan ikke stoppe og leve livet sitt, fordi noen andre ikke har det de trenger. Takknemmelighet over et trygt hjem og god økonomi er det viktig å verdsette.

Samtidig håper jeg øynene mine er åpne for å se virkeligheten, slik den egentlig er.  Problemene vi møter i dagens samfunn blir ikke borte ved å kaste avisen i papirkurven.

”Morgendagen trenger mennesker som er villig til å se den usminkede sannhet. Jeg er positivt og har troen på en bedre fremtid”, sier sjefen for gatebarn senteret. Idag besøkes senteret av mellom 20 og 30 barn hver dag. her får de tilbud om alt fra engelskundervisning til en person å snakke med.

Reklamer