Små og store hendelser fra 2010

Tur til kvinnegruppene

To dager i uka reiser Oda og jeg med prosjektet ut til de ulike kvinnegruppene.  målet med besøket er å ser på produktene deres,hjepe de med sparingen og gi gode råd for veien fremover.  Det er ikke sjeldent at Oda og jeg ender med å sitte på siden, litt uvitende om hva de snakker om. Lange samtaler på rukiga blir fort litt i meste laget. Men det hinder oss ikke i å bidra. Det er heller ikke noe problem å få kontakt med kvinnene.  De har fått vist oss hvordan man lager de flotte kurvene sine, og vi prøver så godt vi kan.

Kirkeseminar

Kirka hadde seminar i slutten av januar, med over 3000 deltagende. Lovsagen var magisk, og mye bra talere. Seminaret holdet årlig, og er et av de viktigste knytteounktene for alle kirkene i Kabale distriktet. Det var mye som fikk meg til å tenke denne helgen. Mange sterke vitnespyrd og fortellinger. Men om det er noe som gjorde ekstra inntrykk på meg så er det frimodigheten, ærligheten og kjærlighten de viser til hverandre. Her var det helt tydelig en folkemengde som levde for noe mer enn seg selv.

Besøk og potetskrelling.

Etter 4 måneder i Uganda har vi blitt kjent med mange forskjellige mennekser. Anett, som jobber på gjestehuset til kirken, har blitt ei god venninne. Vi kommer på besøk så ofte vi har mulighet, og hjelper henne så godt vi kan med alt fra klesvask til middags forbredelser. De er ikke skjeldent det kommer besøk til gjestehuset, og Anett må jobbe dagen lang. Her om dagen hjalp vi henne med potetskrelling. Å skrelle poteter er vel egentlig ikke noe problem, men når middagen skal rekke til 25 personer så tar ting litt lenger tid.

Kontorarbeid!

I januar tilbrakte vi mye tid på kontoret. Drucilla jentene starter ikke på skolen før 9 februar, så da måtte vi finne andre ting å fylle dagene med. Det er ikke så ofte at oppgavene ligger klare til oss. Det kan fort bli vanskelig å vite hva man skal ta seg til. Da gjelder det å finne frem den kreative siden. Ta på seg den ”gule hatten”, som vi lærte på Hald. Vi har nok ikke bidratt til de store revolusjonerende endringer, men noen småting har vi fått gjort. Kontoret har blitt vasket, ryddet og ommøblert. Vi har hatt det gøy med å lære bort norsk, ryddet opp på datamaskinene og hengt opp ting på veggene.

Det har vært en fin mulighet til å bli bedre kjent med kolleganene våre, gjøre ting sammen og lære mer om organisasjonen.

Vel… kanskje ikke det mest seriøst vi har lært bort, men har blitt en slager på kontoret vertfall!

Reklame

Feriejobben

De fleste av oss kjenner vel til ordet ”feriejobb”. Varme sommerdager som blir brukt bak kassa på Rimi, i stedet for på stranda. Det er ikke alltid førstevalget for bruk av tid. Feriejobb er og et velkjent ord i Kabale. Forskjellen er at denne jobben tar med seg tøffe arbeidstider og ukjent betalingsmengde. Her er det ingen som kan klage på timelønn eller dårlige arbeidsforhold. Klagen kommer vertfall ikke gjennom til fagforbundet eller lignende.

”Customer, do you want mango or bananas?”, sier en velkjent jentestemme. Jeg snur meg og blir møtt av ei lita jente med en stor kurv hodet. Smilet er stort på tross av slitne ben og lange dager. Jenta heter ”Faith” og er 13 år. Faith bruker ferien til å tjente penger til skolestart. Hun går på kostskole et stykke fra byen. Skolen krever penger for bøker, mat og opphold.

Barnearbeid har jeg alltid sett på som noe negativt. Urettferdighet, utnyttelse og typiske regler som ”du tar fra barnet barndommen og leken”. Nå står jeg foran ei jente på 13 år som selger bananer, jobber dagen lang uten pause og spiser mindre mat på en uke enn jeg gjør på noen få dager. Allikevel er reaksjonen annerledes. Jeg oppfordrer henne til å jobbe hardt, og gir henne gladlig 1000 Uganda skillings (3 NOK) for en neve bananer.

På den ene siden er det ille. Det er ille at en 13 år gammel jente skal gå gatelangs hver dag for å selge bananer. Men på den andre siden er det verre at en 13 år gammel jente skal gå gatelangs uten penger til skolegang, uten håp om en fremtid. Å jobbe hardt for å oppnå noe, som skolegang, er bedre enn å gi opp. Det slår meg bare hvor utrolig ulike virkeligheter Fatih og jeg lever i. Hun har nok neppe hørt om lånekassa eller stipend.

I en rettferdig verden hadde ikke jenta trengt å selge bananer og mangoer for å ha nok penger til skolegang.

Inntil den dag vil jeg nok fortsette å handle av barna i gata med frukt på hodet.

Det er nå februar. Ferien er over, og gatene er ikke lenger fylt med barnestemmer som selger frukt. Skolen har begynt igjen. Det hender jeg tenker på Faith når jeg vandrer gatelangs i Kabale. Jeg ser henne ikke lenger, og tar det som et godt tegn. Forhåpentligvis fikk hun nok penger til skolegang, sitter på skolebenken, og jobber hardt for å oppnå legedrømmen sin.

Å gå tur i Kabale.

Hjemme i Norge bruker jeg ca 15 minutter på å gå til butikken, handle mat og gå hjem igjen. Da handler det om å gjøre ting mest effektivt, spare tid og bli fort ferdig. Vertfall til tider…

Etter jeg kom til Kabale har vi gått mye tur. Hvor vi ender opp varierer. Dersom det ligger en stor ku med store horn i veien blir turen fort kort. (får legge til at disse ikke er farlige. Men jeg har vel ikke akkurat lagt min elsk på de store dyrene, med horn større enn deres eget hodet..)

Den siste tiden har jeg gått en del til markedet for å handle inn frukt. Mangosesongen har inntatt Kabale. Til min store glede! Det tar ca 30 min å gå fra huset vårt, ned bakken og bort til markedet. Det er i teorien….

Forholdet til tid er litt annerledes i Uganda, som jeg sikkert har sagt tidligere. Når jeg går tur i Kabale er det mye som kan dukke opp på min vei.

• Kollegaer på kontoret, som mer en gjerne vil slå av en prat
• Skolebarn som ikke lenger roper ”mzungo”, men ”Hi Martha and Oda”
• De tøffe sykkel guttene nede i veien, som synes det er veldig moro når vi stopper og tar bilder av dem.
• Nysgjerrige gutter og jenter som lurer på hva vi gjør her, og hvem vi er.
• Barn som leker i gata
• Jenter som går med store kurver med poteter på hodet. Klare for salg på markedet

Tiden jeg bruker for å gå på markedet blir derfor fort mye mer enn beregnet. Men spiller det egentlig noen rolle.. Stress er noe man ikke snakker om i Kabale. Vertfall ikke som jeg har hørt. En samtale med en gammel bekjent i gata er viktigere enn å komme presist til en avtale.

”Det er jo ikke rart de aldri holder tiden til ting. De stopper jo for å snakke med alle venner og bekjente”, sa Oda her om dagen.

I Kabale blir man sett rart på dersom man ikke har tid til en liten prat eller dersom vi går fort i gatene. Etter som tiden går ser jeg mer og mer verdien av disse samtalene.  Å stoppe opp for å snakke med noen gir oss ikke bare ny lærdom om Uganda. Det viser mest av alt at man bryr seg, og at man er villig til å gi litt av sin tid.

Å gå tur i Kabale tar fort mye lenger tid enn planlagt.

Afrika sett fra et nytt perspektiv.

Nå er det skammelig lenge siden jeg har skrevet blogg. Etter to sykdomsrunder, ferie og dårlig prioritering er jeg tilbake på nett igjen!

I dag er det 4 februar, og Oda og jeg beveger oss nå inn i den 5 måneden i Kabale. Tiden går fort..

Synes ikke det er lenge siden vi kom hit for første gang. Trøtte og slitne etter vårt første møte med Afrikas humpete veier. Mye har skjedd siden den tid.

Tiden har gjort oss rikere på erfaring, venner, språk, ny kultur, latter og utordringer.

Ting som vi tidligere så på som ”overhodet ikke likt Norge” eller ”typisk kultursjokk” er kanskje ikke fult så skremmende lenger.

Denne uka har Oda fått besøk fra familien sin. Mamma, mormor og storesøster Mari. Det har vært veldig koselig å møte de. Spesielt etter å ha hørt så mange fortellinger og beskrivelser fra Oda. Skal vel ikke legge skjul på at det gjorde godt med en hel koffert(!) full av norsk mat og norske blader! Nesten overrakset over hvor godt det smaker med en enkel skive med brunost. En liten glede i hverdagen som vi kommer til å kose oss med lenge.

Familien til Oda har blitt introdusert for våre gode venner, kollegaer og bekjente. De har sett Kabale, den flotte naturen, vært med oss ut på jobb og smakt på Afrikansk mat. I kveld står kylling middag for tur. Da de selv skal være med på alle forberedelsene, som inkluderer hønemord.

Å oppleve Kabale og Uganda med noen som møter landet for første gang har fått meg til å tenke. De små gledene og de typisk afrikanske tingene, som når en kvinne bærer bananer på hodet har fått litt mer oppmerksomhet denne uka. ”Barnegleden” og nysgjerrigheten de viser til Uganda har fått meg til å tenke ekstra over hvor heldig jeg er. Til tider er det lett å ta ting litt for gitt. Tiden går, og man ser kanskje på det unormale som normalt. Det er så lett at ting blir en del av hverdagen, plutselig sitter vi på flyet hjem. Jeg håper virkelig at på den flyturen skal jeg tenke tilbake på en på tid der vi brukte mulighetene vi fikk, og at vi aldri sluttet å fasinere oss over damer med bananer på hodet, kuer i veien, overfylte taxier, smilende barn, afrikansk dans og den vakre naturen.