Vi beveger oss nå inn i den syvende, og siste måneden i Uganda. Om under 40 dager setter jeg igjen mine ben på norsk jord. Møte med de kjente og kjære er noe jeg ser frem til, virkelig.

Allikevel er det med bismak i bunn at jeg teller ned dagene.

På den korte tiden har vi opparbeidet oss et liv i den lille byen. Vennskap har blitt knyttet, og jeg har blitt en hardbanka husmor (om jeg skal si det selv) etter time ut og time inn med klesvask, matlaging osv. Oppholdet i Uganda har bydd på utfordringer, og fått frem sider i meg jeg ikke helt viste eksisterte. Sammen med Oda har jeg hatt noen av de beste og verste månedene i hele mitt liv. Det er merkelig å tenke på at det hele snart er over. Tilbake til en hverdag helt annerledes fra hva vi nå er vandt med.

På tross av mine klisje aktige refleksjoner, så er vi langt fra ferdige med vår jobb i Kabale. Det er en måned igjen. En måned som skal bli fylt med mye gøy og moro. Det er enda en god del jeg ikke har fått gjort, ting som må oppleves og læres.

Denne uken er det påskeferie for prosjektet. Hverdagen har fått et lite stopp før siste innspurt.

Da skal vi fortsette på smykkeprosjektet med Drucilla jentene, besøke gode venner, lage mer afrikansk mat, arrangere overraskelses bursdag til ei venninne og besøke kvinnene i felten.

Plutselig er det hele over, men ikke helt enda. Heldigvis.

Reklame