Det torsdag morgen. Jeg er i gang med undervisningstime på Drucilla skolen. Denne gangen handler det om noe langt mer seriøst enn smykker, dans og idrett. ”Hvem er mest verdt, mann eller kvinne?” Jeg ser på de med spørrende blikk, og venter spent på responsen.

”Menn!”, roper jentene i kor. Svaret stikker litt. En stemme innerst inne hadde nok forventet dette, men håpet om noe annet var større. Dagens tema er rettigheter og likestilling. Opptil flere av jentene skal snart bli gift, forlate hjemme og skape seg en fremtid. De har nå lært mye om alt fra håndarbeid til matlaging, men snakk om rettigheter og kvinnekamp er nok ikke like tydelig.

Fra Norge er jeg vandt med tydelige kvinnestemmer, likestilling er forside sak. Vold i hjemmet blir slått hardt ned på, og vi roper høyt dersom lønna er urettferdig. Virkeligheten i Uganda er ikke helt den samme. Her er det snakk om informering om det uvitende.

Jeg spør de om det er greit med slåing i ekteskapet. Er det greit at en mann slår deg? Jentene er ikke like sikre på dette. Heldigvis. De snakker litt, ser på hverandre, og ler. Dette er tydelig et team som ikke blir snakket så mye om. En spinkel jente på bakerste rad rekker opp hånda og sier ”ja, men hvordan skal man ellers straffe noen?” Vi snakker litt rundt temaet. Jentene er enige i at det ikke et godt når noen slår de. ”jeg blir jo ikke glad inne i meg når det skjer”, tilføyer en annen.

Det kan fort bli farlig, komme inn som utenforstående med klare svar på alle spørsmål. ”I Norge er det ikke lov å slå”, osv. Å legge mitt svar i munnen deres blir nok aldri løsningen. Min virkelighet er så forsjellig som det bare kan bli fra deres. Hvilken rett har jeg til å si at jeg har det bra, og ikke dere?  Det er ikke bare enkelt å forlate ektemannen sin i Uganda. Separasjon er ikke noe man gjør helt uten videre. Ikke engang dersom mannen slår.

Vi skriver ned rettigheter fra menneskeerklæringen på tavla. De færreste har hørt om den. Jeg tror neppe undervisning i rettigheter og kvinnekamp vil føre med seg revolusjonerende endringer med det første. På den andre siden er det viktig å gjøre det usynlige synlig. Man må starte et sted. Ta tak i problemet. Tanken har slått meg at dette kanskje gjør vondt verre for noen. Å bli slått er en ting, å få høre at det egentlig ikke skal være sånn er en annen sak.

Jentene har fått hvert sitt stykke papp. De skal skrive ned hva de ønsker i livet. Drømmer, hvordan de vil bli behandlet og hva som er viktig for de. Vi avslutter med idrett og selvtillitsoppbyggende aktiviteter.

Undervisningen for Drucilla jentene er spennende og utfordrene. Jeg har den siste tiden fått brydd meg på mange spørsmål, og ser på mange måter egen kultur fra et annet ståsted.Det slår meg nok en gang for forskjellige virkeligheter vi lever i.

Reklame