En uke i Afrika

I dag er det snart en uke siden vi ankom Kampala og Uganda for første gang. Mye har skjedd siden den tid. Mye mer enn en uke hjemme ville romme.

Merker det er utfordrende, krevende og spennene å være i Afrika. Det er ikke tull det vi har lært på Hald, om møte med nye kulturer. Uansett hvor forbredt man føler seg, hvor mange bøker man har lest eller hvor mange bilder man har sett blir det virkelige møtet noe helt annerledes. Inntrykkene er mange. Noe av det viktigste vi kan ta med oss disse månedene er tålmodighet. Tålmodighet med tiden, språket, luktene, varmen, maten og kommunikasjon.

Stress er fremmedord her nede, dårlig tid finnes ikke. Jeg håper og tror det er noe de afrikanske kan ha med seg i møtet med oss og. Skulle gjerne likt å lære både språk og kulturen over natten, men har innsett at ting fort vil ta tid. Mens vi venter får vi heller le av alle de teite tingene vi gjør som ferske ”mzungoer” i Uganda. Som den dagen vi vekket hele huset pga vår redsel for mus i sofaen på rommet. Eller alle de gangene vi vinker med hånden til fremmede, som i Norge ville betydd ”hade bra”. Ironisk nok vinker vi da folk ”til” oss i Afrika. Slike ting skaper fort mye forvirring og humoristiske øyeblikk. Morsomt blir det og når skal ha kvelds hjemme hos Phoebe. Hele familien er samlet og vi føler oss som mennesker fra mars. Totalt uvitende om de nettopp lo av oss eller en eller annen spøk som vi overhodet ikke tok.

-Det er godt vi har selvironi!

marte og odaa Oda og meg ved Nilen. på tur en av de første dagene

CIMG0516 noen av barna på «miles 2 smile» et prosjekt som er støttet av strømmestiftelsen. Her jobber Beate og Irene.

Reklame

En liten pekepinn..

Har du noen gang tenkt over hvor mye vann som går med til å skylle ned i do?
Vaske hendene, drikke eller til en rask dusj? Har du noen gang tenkt at dette ikke er en selvfølge for alle andre?
Svaret på det siste vil jeg tro er, ”ja”. Allikevel er det nok vanskelig for nordmenn å sette seg inn i situasjonen til en Afrikaner. Det er merkelig hvor komplisert ting plutselig blir når tingene du tar for gitt ikke lenger er tilstedet. Det er først da man merker hvor godt vi virkelig har det. Litt rart er det, at man trenger fravær av noe for å sette pris på det man har.
Jeg har vertfall fått en del tanker om dette, etter jeg kom til Uganda. Gleden over å ha innlagt vann hjemme ble stor da jeg så hvor mye vann som måtte fylles opp i en tank for hvert do nedtrekk. At man kan løfte på en hank, og få rent vann i koppen er noe jeg vil savne. I stedet for å måtte kjøpe seg en flaske i butikken.
Det er mye som er annerledes, mye nytt å forstå. Ting kan fort virke som en klisjé når man legger frem hvor ”heldige vi i nord er”. Hvor mye vi har å være glade over. Men jeg undres.. Jeg undres over hvordan det ville blitt dersom nordmenn begynte å glede seg like mye over det vi har, som afrikanere gjør over det lille de har.
Det handler jo ”bare” om å være takknemmelig for det du har, når du har det. Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden…

Kirkebesøk

Søndag 4 oktober startet tidlig, litt for tidlig.. kvelden ble sen, og det gikk over i nattens timer før Oda og jeg sovnet. Hotellrommet vårt ligger vegg i vegg med en nattklubb, som ikke sparer på kruttet. Mer enn det behøver man vel ikke si..
Med smale øyne og trøtte hoder tuslet vi sakte opp mot frokosten. Klokken var så vidt passert 07.10. planen for dagen var kirkebesøk, noe jeg har gledet meg mye til. Å oppleve en afrikansk gudstjeneste sitter godt i minnet siden Mali for 3 år siden. Forventningene var i bunn og grunn store for dagens opplegg.
Vel ankommet møtte et syngende kirkerom oss. Fylt opp med glade afrikanere, som danset, sang og smilte. Jeg hadde tenkt meg sang på et språk vi ikke forstod og lovsang vi ikke var kjent med fra Norge, men der tok jeg feil. Da koret begynte å spille sanger fra både Hillsong og delirios ble jeg overrasket.
Sangene fikk meg til å tenke over hvor mye vi har tilfelles, uavhengig av land, nasjonalitet og klasse. Disse sangene betyr nøyaktig like mye for menneskene på gudstjenesten i Kampala som de gjør for kristne nordmenn. Jeg følte meg plutselig litt hjemme der jeg stod syngende, ved siden av en mann jeg ikke ante hvem var. Gudstjenesten var lang, innholdsrik og annerledes. Til vår glede foregikk det hele på engelsk, da det blir litt lettere å henge med. Litt overrasket ble vi da presten plutselig begynte å snakke om norske jenter fra Norge. Det kunne da ikke være så mange andre enn oss. Litt etter ble vi bedt om å komme frem på scenen. Med røde kinne og svake stemmer presenterte vi oss, en og en, for hele menigheten. Hadde ikke regnet med slik oppmerksomhet, men det er jo hyggelig å bli gjort stas på.

Møte med det ukjente.

Det første som slo meg når gikk ut av flyet: her skal du tilbringe de neste 7 mnd av ditt liv. 7 mnd med nye lukter, mennesker og en helt annen kultur enn hva vi er vant med hjemme. Dette var helt tydelig noe annet enn Lørenskog, og hverdagslivet i møllersvingen 46. Men det var jo hele meningen med oppholdet. Oppleve noe helt annerledes enn hva man ville gjort i Norge.

Fra flyet lyste grønne sletter, frodig landskap og tett begygde områder mot oss. Jeg kunne ikke la være å smile. Et smil som for øyeblikket er fylt med både optimisme, engstelse og takknemmelighet for å endelig ha annkomet Uganda. Vel nede paa bakken fikk mottok vi bagjasjen, til vaar store lettelse. Naa var vi klare for aa mote det nye og ukjente. 5 ’’mzunguer’’ med hver sin koffert og en del kribling i mangen.

Å vandre langs gatene i Kampala er et eventyr i seg selv. Luktene, lydene, menneskene og de overfylte bilene står til stor kontrast fra hva jeg er vandt med hjemme. Det er rart hvor oppmerksom og fascinert man plutselig blir av små ting, som man ellers tar forgitt. Ting som alltid er der, men som ikke merkes lenger. Å være ny nordmann i Afrika er både morsomt og spennende. Spørrende blikk, vinkende barn, butikkdamer som steker bananer paa gata, og samtaler med tilfeldige forbibaserende er . Alt jeg opplever er nytt og litt uforstaaelig for oyeblikket. Følelsen av verken kunne språk, sosiale koder eller trafikksystemet(!) gjør at man fort kjenner seg fortapt.
Det er derfor godt med et åpent og kjærlig folk, som alltid møter deg med et varmt smil. Jeg kjenner ikke menneskene eller kulturen ennå, men kan trygt si at jeg føler meg velkommen. Et varmt folk som moter de ukjente med et smil og en vinkende haand, der har du Afrika.

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!

Marte

Går i år på Hald internasjonale senter i Mandal. Har reist til Uganda, Kabale, for en 7 mnd periode:)

Jobber på et prosjekt (Drucilla project), som fokuserer på kvinner og mikrofinans.
Målet er at de skal bli selvstendige gjennom inntektene de får fra
håndarbeidet prosjektet lærer de opp i.

Kalender

januar 2023
M T O T F L S
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031  

Skriv inn din epostadresse for å motta oppdateringer der.

Bli med blant 1 annen abonnent