You are currently browsing the category archive for the ‘Uncategorized’ category.

Høflighet i en ny kultur

 

De siste dagene har jeg våknet opp til en syngende stemme. Først trodde jeg lyden kom utenifra, men forstod ikke helt hvorfor noen skulle ha interesse av å synge i hagen vår.

Stemmen kom ikke fra hagen…

”Good morning my sister”, sier Dorin, da jeg kommer ut på kjøkkenet. Hun er allerede godt i gang med oppvasken, og smiler fra øre til øre. Til å begynne med hadde jeg store problemer med å la henne gjøre dette. Jeg følte det ble veldig krenkende å la en jente vi bor meg vaske for oss. Har aldri vært noen stor fan av oppvask, men å skyve det over på andre, det gjør jeg ikke. Bildet på ”slavearbeid” og vaskekone var ikke noe særlig.

 

Det skulle vise seg at Dorin fant det enda mer krenkende når vi ikke lot henne hjelpe til i huset. For henne er det viktig å bidra, slik at hun føler seg til hjelp. Slike ord er fremmed for mine ører. Vertfall om man tar utgangspunktet i norsk ungdom.

 

Nå traller hun rundt i huset med moppen på slep. Hun smiler til meg, og sier for tiende gang: ”det går fint, jeg liker det”.

En del av meg tror henne, mens en annen del ikke er helt vant med situasjonen.

Siden Dorin bare sover i huset, og ikke roter stort, blir det hele litt merkelig.

 

Allikevel er smilet og stoltheten hun viser stor. For henne er det uhøffelig når vi ikke lar henne hjelpe, mens fra norsk kultur er man lært opp til at ”oppvasken, den tar du selv”.

 

Samme er det de gangene vi er ute på landsbygda. Den fattige damen tilbyr en flaske vann. Jeg har allerede to flasker i vesken, og kunne fint takket nei.  Gleden det gir henne når  jeg tar imot gaven er større en min skyldfølelse. Det hele føles litt banalt til tider. Kunne du ikke bare spart det vannet til senere, tenker jeg for meg selv. Det er mye som ikke kan kjøpes for penger. Et smil og stolthet er noen av tingene.  Å la noen hjelpe til, gi de plass til å bidra, det kan nesten ble en gave i seg selv.

Høflighet har mange sider, men man blir ikke alltid klok på situasjonen.

 

 



Huset med det rare i.

Det er ikke bare enkelt å flytte inn i eget hus. Her er noen av tingene som må til før ting faller på plass;

–         Mye jobb

–         flinke snekkere

–         musebesøk i senga til Oda

–         innkjøp av matvarer og pynt

–         tilkobling av gassovn

–         frustrasjon over strømbrudd,

–         mange hjelpsomme mennesker

–         enda mer strømbrudd

–         svidd mat og rare bønner, som egentlig ikke var bønner

–         Odas geniale ide om å lage bord til rommet av murstein! (Mangel på møbler gir rom for kreativitet. Noe vi ikke har mangel på. Vertfall ikke enda…)

–          Og så var ting på plass!

Odamursstein1 Odamurstein2

Oda lager mursteinsbord

Det er snart to uker siden Oda og jeg flyttet inn i huset vårt. Ting begynner å falle på plass, og huset begynner å bli riktig så koselig! Tomme kjøkkenvegger har blitt flyt med morsomme lapper av alle slag, og lyspære på kjøkkenet har endelig blitt byttet ut! Litt greit å se maten man lager…

kjøkken taco

litt av kjøkkenet vårt!

Det er ikke så mye som skal til før ting blir bra. Varmt vann og honning, selvlaget middag på afrikansk vis, mye humor og en stor bunke med bilder av venner og familie klar til å henges opp rundt om ring i huset. Etter litt jobb har vi begge fått hvert vårt rom, med hylle til å legge klærne i, og teppe på gulvet.

Huset har og en garasje. Siden verken Oda eller jeg har store planer om å kjøpe oss bil, har vi tenk å bruke rommet til noe morsomt. Om det blir bowling med tomflasker, paradis eller maling av kunst på lavt nivå vil tiden vise.

Videre er planen å invitere venner og kollegaer på middag. I frykt for at våre afrikanske kokkekunnskaper ikke tilfredsstiller andre enn oss selv, har vi bestemt oss for å heller kjøre en litt mer vestlig meny. Vi slår et slag for taco, og satser på at det blir en slager, selv i Kabale.

oda sitt rom rommet til marte1

Rommene ble fort litt trivligere med bilder på veggen!

grasje så vil tiden vise hva som skjer med dette rommet…

Tøffe jenter

To dager i uka er Oda og jeg på Drucilla skolen. Dette er en skole for jenter i alderen 14- 22 år, som av ulike grunner ikke gikk videre på high school/ primary school. Her undervises det i sying, matlaging, engelsk og andre typer håndarbeid. Drucilla skolen er en del av prosjektet vi jobber på, og har som mål å utruste unge kvinner til å bli økonomisk selvstendige gjennom håndarbeidet de lager. I alt er det… jenter som går på skolen. Her går de i to år, før de skal starte sin egen hverdag. Noen søker jobb i byen, mens andre flytter tilbake på landsbygda.

oda drucilla Drucilla jenter

Tanken er at Oda og jeg skal undervise i engelsk, samfunnsfag og litt geografi. Videre håper vi jentene kan lære oss hvordan man lager flotte skjørt og fine kjoler. Noe de synes var veldig merkelig at vi ikke kunne fra før av. De fikk seg og en god latter da de fikk høre om våre manglende ferdigheter innen jordbruk og potetdyrking.

oda drucilla2

”We struggle for a better future” er mottoet til Drucilla. Kampen for en bedre fremtid, skole til kommende barn, mat på bordet og til ”å bli noen” står høyt på lista. Disse tingene er ingen selvfølge i jentenes liv. De fleste kommer med tøffe bakgrunner, lite omsorg fra foreldre, og en usikker hverdag. Mange har dårlig selvtillitt, og har liten tro på seg selv.

”De fleste har ikke hatt noen i livene deres til å fortelle de hvor verdifulle de er”, fortalte læreren på skolen oss. Tankene går tilbake på oppveksten vår i Norge. En oppvekst med mye oppmerksomhet, nok mat og en varm seng. Forskjellen er at vi hadde noen til å se på oss. Noen som kjeftet når vi sølte mat på duken, eller pakket oss inn i en varm dyne når vi var syke.

CIMG1138

Allikevel er dette ingen historie om en mørk fremtid, lite håp og mye fattigdom. Dette er en historie om tøffe jenter, som er villig til å jobbe hardt for å oppnå en forandring. Dette er jenter som møter deg med et varmt smil, som lager de utroligste smykker av papir, og som ler og danser så taket løfter seg. Jenter som har valgt å fokusere på morgendagen fremfor gårsdagen.

”Gi dere selv en stor klapp på skulderen”, avsluttet vi geografitimen med. Mange usikre ansikt møter oss. ”Gi dere selv en stor klapp på skulderen”, sier vi igjen. Jentene ler, men gjør som vi sier. Litt usikre på hvorfor de hadde gjort seg fortjent til det.

”Så lenge dere gir de masse kjærlighet og oppmerksomhet, så kan alt annet vente”, sa den ene læreren til oss en dag.

Det er mye man kan undervise i, mye vi kan lære bort. Noen ganger blir man litt usikre på hva de egentlig har nytte av. Men verdien av å gi et kompliment, oppmuntrende ord eller en ”high five” står nok høyest. Engelsk, samfunnsfag og geograf får vi alltid nok av tid til.

”Dere er tøffe jenter”, sa vi, før vi gikk. Jentene lo mer, men med skuldrene litt høyere hevet.

”Tipp topp tommel opp”, sier alle, og ler enda mer. En liten norsk oppmuntrer vi har lært de. Så går vi hjem. To norske jenter som føler de har minst like mye å lære av jentene i blå uniformer med varme smil.

”We are family”

 

Helt siden vi ankom Kabale har det regnet så å si hver dag. Enten som en liten skur på morgenen eller som trommende metalldråper hele dagen lang. Ting blir fort litt mer komplisert når det regner. Vertfall vis man ser bortifra det norske ordtaket ”det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær”. Hadde jeg vært lur hadde jeg pakket med meg både paraply og gummistøvler. Paraply skal man vel alltids klare å finne, gummistøvler har jeg ikke sett stort til enda.

 

Litt moro ble det da Oda og jeg vandret gatelangs i Kabale by, bekledd i flippflopp og sommerklær. Ikke helt passende for en tung regnskur. ”Why are you walking in the rain, mzungo?”, spurte en mann, med et forvirret utrykk i ansiktet. ”Why not”? Svarte jeg, litt tøff. Det skal sies at vi tok en taxi tilbake til huset, så jeg lever vel ikke helt opp til ”tøff nordmann på tur i Afrika”. Vertfall ikke enda. Veiene er ikke som i Norge. Asfalt er byttet ut med sandete veier, som fort blir overfylt med store vandammer etter noen minutter med kraftig nedbør. Regnet bringer mye med seg. Mye vann, litt kaos og frustrasjon. På den andre siden bringer det med seg hyggelige samtaler, innekos og to norske jenter som lærer bort yatzy til sine nye venner. Vi er sjeldent alene, det er alltid noen som vil være med oss, noen som er oppriktig interessert.

IMG_0791

 

Felleskap er viktig for menneskene i Kabale. Her deler man opplevelse, gleder, soger, venner og familie. ”I Norge har jeg en pappa og en mamma, men her har jeg titallas”, sa Oda etter vi ble introdusert for menneskene på kontoret. Alle ville de bli kalt ”mamma” og ”pappa”. Bildet på familie er helt annerledes enn vi er vant med hjemme. Jeg har fortsatt store problemer med å forstå hvem som er i slekt, og hvem som er venner. ”Alle er vi søsken” er svaret jeg får når jeg spør. Et svar som stikker litt, det rører noe i meg. Familie skal være det kjæreste man har. Fra oppveksten er familie de du har nærmest, noen du bryr deg ekstra om.  Uganda har et folk med en enorm kjærlighet til de rundt seg. Jeg sier ikke at alle liker alle, det ville vært feil. Men kjærligheten og omtanken man føler ved å bli kalt søster” eller ”datter” har fått meg til å se på ”familie”, og ordets betydning med nye øyne.

CIMG0745

Hverdagshelter

Du finner de overalt. På skolen, på jobben, dama i butikken, eller jenta med det søte smilet. Mennesker som er med å gjøre hverdagen litt bedre. De som tilfører det ”lille ekstra”. Kabale er full av slike mennesker. Folk er stort sett vennlige, smilende og vil mer en gjerne slå av en prat om stort og smått. At vi er nye, ”vestlige jenter”, har nok noe med saken og gjøre. Allikevel er det noe ved menneskene her som får meg til å trekke på smilebåndene. Hverdagshelter er det mange av, men to personer har utmerket seg spesielt. To personer som fortjener litt oppmerksomhet og hyllest.

Den første personen er Gerald. Han jobber på Drucilla prosjektet, og har nettopp fullført en bachelor grad i Business and administration.  Gerald er typen som: minner mistenkelig om eselet i Shrek når han smiler, får en tung hverdag til å virke litt enklere, får andre til å le ofte og mye, viser en stor kjærlighet til menneskene rundt seg, er oppriktig takknemmelig for de mulighetene han er gitt her i livet. Alt dette, på tross av en ikke like rosenrød oppvekst. Det er beundringsverdig med mennesker som alltid ser lyset i enden av tunnelen, hvor mørk ting enn måtte virke. Enda bedre er det når denne optimismen er ekte, kjærlig og full av glede som smitter lett. Jeg er veldig glad for å ha en slik kollega på laget!

IMG_0787 Gerlad

Den andre personen jeg vil rose er Anett. Hun jobber som kjøkken/ vaske/ løpe/ innkjøps dame på gjestehuset Oda og jeg har bodd på frem til nå. ”Goood morning” sier hun, hver dag, med et stort smil. Anett er typen som: forstår norsk ironi, bruker tid til dype og lange samtaler, gir store klemmer, går aldri tom for komplimenter til de rundt seg, tar livet med en god porsjon humor, danser og synger i gangene. Slike mennesker er det lett å bli glad i!

Anett tjener ikke stort, sammenlignet med en norsk månedslønn. På tross av dette deler hun hver måned pengene hun tjener med moren og boren. Slik at de skal klare seg der de bor. Samtidig sparer hun penger til fremtiden. Drømmen er stor og klar. Anett skal bli sykepleier, og vil veldig gjerne bli enda bedre i engelsk. Den første uken i Kabale har vært full av opplevelser, utfordringer og nye inntrykk. Da er det godt å ha en god ”vertsvenninne” å komme hjem til når dagen er omme. En som mer enn gjerne svarer på teite spørsmål, og som ler til tårene triller.

CIMG0763 Anett. Bilde tatt av Oda Leraan Skjetne

En annerledes skoletime

Tykke bokstaver blir skrevet ned med hvit kritt på svart tavle.

”Hope”, roper læreren ut. ”Hope”, svarer 45 ti åringer i kor.

”If you are without hope, what are you?”

”Hopless”, svarer barna, med stor kraft. Barnestemmer som sender ut optimisme og glede over ”håpet” de bærer på. Stemmer som ikke vil være ”hopeless”, men som har stor tro på egen fremtid.

”Hva er drømmene deres?”, spør vi, litt forsiktige.

Klasserommet blir fylt med hender i været, høye stemmer og et stort engasjement.

En etter en la de frem sine planer med stjerner i øynene.

Lege, lærer, sykepleier, president, dronning, pilot, ingienør og advokat.  Klar tale om store drømmer fra unge sjeler.

”Hope”, roper læreren igjen ut. ”Hope”, svarer barna.

Dette ble en annerledes time enn vi hadde tenkt oss. Meningen var at vi skulle bidra med litt ”kunnskap om verden”, lære de litt om stort og smått. Resultatet ble to målløse jenter, inspirert og rørt over de engasjerte elevene.

Man hører ofte om de triste historiene. Bildene av en avmagret barnekropp i avisen eller på dagsrevyen. De som ender med død, sult og elendighet. Uganda er et fattig land med mange triste skjebner. Allikevel satte skoletimen ting i et annet lys.

Så lenge det finnes håp og drømmer, finnes det alltid lys for en bedre fremtid. Når 45 barn på ti år kan løfte taket med ordet ”hope” og ”no hopeless” sendes det ut et håp om endring, håp om en annerledes fremtid.

”Du kan ta ifra meg mye, men håpet mitt får du ikke”. Sterke ord fra en liten kropp. Så sterke at det hele blir vanskelig å ta inn over seg.

CIMG0784 CIMG0789

Bilder av Oda Leraan Skjetne

Hjelp, det er hverdag!

Etter to slappe uker med shopping, sol og Kampala var det på tide å legge turisten i oss på hylla. Vertfall for en stund.  Hverdagen og de dagligdagse tingene har kommet over oss. Oda har allerede testet jobben som vaskekone, av egne klær vel og merke. Og har klart seg forbausende bra. For egen del leker jeg meg heller med tanken, og lever i håpet om at kleshaugen vasker seg selv bare en blir stor nok. Å flytte hjemmenifra er ikke bare lett, men å flytte til Afrika blir fort litt større. Allikevel er mye av de hverdagslige gjøremålene i Kabale like som hjemme i Norge. Forskjellen er bare at det litt lenger å løpe hjem til mamma dersom middagen skulle skjære seg helt.

Vi har orientert oss rundt i byen, og funnet ulike butikker som kan bli nyttige og ha. Det lokale supermarkedet med all slags hermetikk og boksemat blir nok en god venn i tider hvor afrikansk mat blir litt vel mye. Ekstra gøy var det når vi kom over en butikk med mørkt brød! Om brødet er laget av grovt korn eller sukker stiller jeg meg litt skeptisk til. Variasjon blir det nå vertfall.

CIMG0761 frustrert vaskefrue?

Middag med kabales ”elite”.

Vi bor i et nabolag med mange viktige mennesker, uten tvil. Det er ikke hverdagskost å dele kontor med biskoper, business menn i dress og utdannings sjefen. Bildet av Afrika måtte pyntes litt på i møtet med Kabale. Med så mange velutdannede mennesker på et sted gir de et positivt bilde på at utdanning fører til noe godt. Også i Afrika. I dag mottok vi hver vår invitasjon til en veldedighets middag. Inntektene skal gå til studenthybler for jenter i Kable, for å sikre opphold og deres sikkerhet. Et formål som er viktig og har stort engasjement hos Dizeces. Organisasjonen som Drucilla ligger under. Middagen skulle være på hotellet ”White horses inn”, som ligger på en topp litt lenger vekk. Et hotell som er Kabales svar på Plaza. Utefra omgivelsene fikk vi en liten pekepinn på at dette skulle være en litt mer høytidelig middag enn ellers.

Pyntet og klare møtte vi opp klokken 6 litt redd for å være sist ankommet. Selve programmet skulle begynne klokken 5, og dette er neppe noe man kommer sluntrende til i siste minutt.

Til vår overraskelse var vi de første gjestene som ankom hagen hvor selskapet skulle holdes. Slingringsmål og til hvilke anledninger det brukes/ ikke brukes ”african time” er ikke alltid like lett å forstå seg på. Vi fikk i vertfall nok av tid til å hilse på kveldens gjester. Pent kledd i dress og kjoler forsto vi at dette var et selskap for spesielt inviterte. ”det er en ære bare å bli invitert hit” fortalte Phoebe oss. Plutselig følte jeg det som om vi var i en episode av The O.C. Med toppen av eliten, de viktige menneskene og donering til en veldedig sak. Det er første gang jeg er med på en slik middag, og hadde virkelig ikke forventet at dette var noe jeg ville oppleve i Afrika. Viktige mennesker med penger finnes vist overalt. Også i Afrika.

Så der satt vi legene, investorene, bank mennene, biskopene i teltet for de spesielt inviterte og de to norske jentene som ikke helt forsto hva de var en del av. Bildet på hva jeg skulle komme til i Kabale passet ikke helt inn med dette. Litt redd for å gjøre noen dramatiske feilgrep holdt vi oss til bordet vårt denne kvelden. Etter middagen var det tid for noen ord fra utvalgte mennesker, så gikk det over til giverdelen. Folk fikk fart på seg, og erklæringer over mikrofonen ble benyttet av engasjerte givere. Dette var tydelig mennesker med en stor kjærlighet for sitt lokalsamfunn.

Veldedighet til Afrika hører man mye om, men veldedighet fra afrikanere til afrikanere er jeg ikke så kjent med. Når en liten gruppe mennesker kan utrette en stor forskjell med det lille de har tennes det et håp for fremtiden. Det er ikke så mye som skal til. Femti kroner her, og femti kroner der ble fort mye penger. Litt klokere og veldig kalde avsluttet vi kvelden rett før kaken skulle deles. Da var bena frosne og øynene smale. Det er ikke ofte man får spise mat i slikt lag, så dette vil nok sitte i minnet en god stund.

Kabale! Endelig!!

Å våkne opp i Kabale er annerledes enn en morgen i Kampala. Det er mye mindre lyder, og temperaturen minner om en norsk høstdag. Her blir man ikke vekket av hundekamp i gatene og museknitter på soverommet.

Vi gikk ut for litt omvisning, og oppdaget fort at det var mye nytt å se på. Lange brune sandveier strekker seg oppover. Trafikk og kaos er det lite av her. Det hele står til en stor kontrast av hvordan vi opplevde trafikkbildet i Kampala. Det føles som om vi lever i en film. En eventyrfilm. Et lite samfunn med hyggelige mennesker, vakkert landskap og rolige omgivelser.

Vi ble introdusert til menneskene vi skal jobbe med på kontoret. Det var mange involvert, og prosjektet er mye større enn jeg hadde trodd. Det ble en lang inroduksjonsrunde, og en god del repetisjon av navnene: Oda og Marte, som visstnok er svært vanskelig å uttale her nede.

Neste stopp på programmet var et besøk til vår kommende bolig. Da vi kom frem fikk vi begge et stort sjokk! Det var ikke en liten leilighet de hadde stelt i sand. Her snakker vi inngangsport, garasje, en hage som er større en min egen hjemme, avokadotrær, potetåker, blomster og mye mer. Helt øverst lå huset vårt. Vi har fått et eget ”hus” å bo i! og det er stort! Kjempestort! fire soverom, stue, spisestue og et gigantisk kjøkken! En gjennomsnittlig nordmann på min alder ville ha flyttet til en hybel noen kilometer fra mor og far, men ikke vi. Jeg hadde ikke sett for meg at min første bolig hjemme ifra skulle være et hus med potetåker i hagen…

CIMG0730 Vårt nye hjem.

De kunne ikke få sagt nok at det enda var mer ting å jobbe med, og at det skulle bli så mye bedre. For meg hadde halvparten vært nok. Det er tydelig at vi betyr mye for di. Det er nok ikke hver dag det kommer besøk fra Norge. Hele velkomsten, huset og takknemmeligheten ble nesten litt for mye av det gode.  Jeg lurer på hvor mange sultne barn pengene for dette huset ville ha mettet.. kontrastene mellom fattig og rik blir fort stor, og at vi er ”viktige hvite” føles ikke alltid godt.

Hva har vi gjort for å fortjene at så mange mennesker jobber så hardt med et hus. Helt grønn på håndarbeid, språket og hvordan ting fungerer. Ikke engang kan vi dyrke verken poteter eller avokadoer..

Det står på sin plass at vi viser vår takknemmelighet så mye som mulig. Gjestfrihet er en selvfølge i Kabale, så vi får være flinke til å invitere di lokale inn i vårt nye hus. Kanskje vi til og med kan bake en norsk kake eller to i ny og ne.

Regn i Afrika…

I dag, torsdag, har vi tilbrakt dagen på standen til Drucilla. Timene ble brukt til kultur undervisning. Vi viste Gerald bilder av familien vår, og han fortalte oss gledelig om sitt hjem sted, Kabale. Vi har nok ikke vært til stor nytte slagsmessig denne uken, men kulturforståelsen er betraktelig bedret. Det er fint å bruke tiden med en som kjenner landet, en som ikke blir sur selv om vi spør mange dumme spørsmål. De små samtalene vi har hatt har gitt meg en pekepinn på ting man bør/ ikke bør gjøre i Uganda. På den andre siden har vi og fått dele vår kultur, og gitt Gerald en smakebit på hva det vil si å leve i Norge.

IMG_0775 IMG_0771 klær var det nok av på «trade showet»

Gerald jobber flittig med «Drucilla standen»

Regn har jeg alltid sett på som noe fremmed for Afrika. Uttørkende sletter og støvete savanner er bilder som passer bedre enn oversvømte gater. Denne dagen ble det motsatte bevist. Uganda har nå kommet inn i regntiden, som varer i ca fire mnd. Hittil har regnet kommet beskjedent om morgenen, som en frisk skur. Det var frem til i dag..

Rundt 12.00 begynte det plutselig å bøtte ned. Det var ikke pjuskeregn, men en sikkelig skur, som ikke ville gi seg med det første. At afrikanere har dårlig tid ser vi ikke mye til, men i dag fikk de virkelig fart på seg! Strømmende som en stor hønseflokk kom både store og små inn mot hallen vi satt i. Plassen ble sakte men sikkert fylt opp, og støynivået økte mens regnet fortsatte å tromme ned utenfor.

Det er merkelig hvordan et samfunn blir endret etter noen minutter med hissig regn.

Trafikken ble komplisert, de lokale shopene beskyttet varene sine så godt de kunne, og barn i skoleuniformer klamret seg inn under hustakene. Egentlig ganske lik nordmenns reaksjon på nedbør. Forskjellen er bare at det meste i Afrika foregår under åpen himmel. Ikke rart ting plutselig blir litt hektisk.

Den økte mengden av folk innendørs førte til mange nye møter. Særlig med de aller minste. Kameraet ble hurtig brukt, og de fleste synes det var gøy å se seg selv på en liten skjerm. Hvor turist det enn måtte virke der vi gikk rundt. To hvite jenter på oppdagelse etter nye mennesker å snakke med, og nye smykkekjøp fra de ulike butikkene.

marte og barn IMG_0781

Kule gutter på tur.

Marte

Går i år på Hald internasjonale senter i Mandal. Har reist til Uganda, Kabale, for en 7 mnd periode:)

Jobber på et prosjekt (Drucilla project), som fokuserer på kvinner og mikrofinans.
Målet er at de skal bli selvstendige gjennom inntektene de får fra
håndarbeidet prosjektet lærer de opp i.

Kalender

juni 2021
M T O T F L S
 123456
78910111213
14151617181920
21222324252627
282930  

Skriv inn din epostadresse for å motta oppdateringer der.

Bli med 1 annen følger