You are currently browsing the category archive for the ‘Uncategorized’ category.

Feriejobben

De fleste av oss kjenner vel til ordet ”feriejobb”. Varme sommerdager som blir brukt bak kassa på Rimi, i stedet for på stranda. Det er ikke alltid førstevalget for bruk av tid. Feriejobb er og et velkjent ord i Kabale. Forskjellen er at denne jobben tar med seg tøffe arbeidstider og ukjent betalingsmengde. Her er det ingen som kan klage på timelønn eller dårlige arbeidsforhold. Klagen kommer vertfall ikke gjennom til fagforbundet eller lignende.

”Customer, do you want mango or bananas?”, sier en velkjent jentestemme. Jeg snur meg og blir møtt av ei lita jente med en stor kurv hodet. Smilet er stort på tross av slitne ben og lange dager. Jenta heter ”Faith” og er 13 år. Faith bruker ferien til å tjente penger til skolestart. Hun går på kostskole et stykke fra byen. Skolen krever penger for bøker, mat og opphold.

Barnearbeid har jeg alltid sett på som noe negativt. Urettferdighet, utnyttelse og typiske regler som ”du tar fra barnet barndommen og leken”. Nå står jeg foran ei jente på 13 år som selger bananer, jobber dagen lang uten pause og spiser mindre mat på en uke enn jeg gjør på noen få dager. Allikevel er reaksjonen annerledes. Jeg oppfordrer henne til å jobbe hardt, og gir henne gladlig 1000 Uganda skillings (3 NOK) for en neve bananer.

På den ene siden er det ille. Det er ille at en 13 år gammel jente skal gå gatelangs hver dag for å selge bananer. Men på den andre siden er det verre at en 13 år gammel jente skal gå gatelangs uten penger til skolegang, uten håp om en fremtid. Å jobbe hardt for å oppnå noe, som skolegang, er bedre enn å gi opp. Det slår meg bare hvor utrolig ulike virkeligheter Fatih og jeg lever i. Hun har nok neppe hørt om lånekassa eller stipend.

I en rettferdig verden hadde ikke jenta trengt å selge bananer og mangoer for å ha nok penger til skolegang.

Inntil den dag vil jeg nok fortsette å handle av barna i gata med frukt på hodet.

Det er nå februar. Ferien er over, og gatene er ikke lenger fylt med barnestemmer som selger frukt. Skolen har begynt igjen. Det hender jeg tenker på Faith når jeg vandrer gatelangs i Kabale. Jeg ser henne ikke lenger, og tar det som et godt tegn. Forhåpentligvis fikk hun nok penger til skolegang, sitter på skolebenken, og jobber hardt for å oppnå legedrømmen sin.

Å gå tur i Kabale.

Hjemme i Norge bruker jeg ca 15 minutter på å gå til butikken, handle mat og gå hjem igjen. Da handler det om å gjøre ting mest effektivt, spare tid og bli fort ferdig. Vertfall til tider…

Etter jeg kom til Kabale har vi gått mye tur. Hvor vi ender opp varierer. Dersom det ligger en stor ku med store horn i veien blir turen fort kort. (får legge til at disse ikke er farlige. Men jeg har vel ikke akkurat lagt min elsk på de store dyrene, med horn større enn deres eget hodet..)

Den siste tiden har jeg gått en del til markedet for å handle inn frukt. Mangosesongen har inntatt Kabale. Til min store glede! Det tar ca 30 min å gå fra huset vårt, ned bakken og bort til markedet. Det er i teorien….

Forholdet til tid er litt annerledes i Uganda, som jeg sikkert har sagt tidligere. Når jeg går tur i Kabale er det mye som kan dukke opp på min vei.

  • Kollegaer på kontoret, som mer en gjerne vil slå av en prat
  • Skolebarn som ikke lenger roper ”mzungo”, men ”Hi Martha and Oda”
  • De tøffe sykkel guttene nede i veien, som synes det er veldig moro når vi stopper og tar bilder av dem.
  • Nysgjerrige gutter og jenter som lurer på hva vi gjør her, og hvem vi er.
  • Barn som leker i gata
  • Jenter som går med store kurver med poteter på hodet. Klare for salg på markedet

Tiden jeg bruker for å gå på markedet blir derfor fort mye mer enn beregnet. Men spiller det egentlig noen rolle.. Stress er noe man ikke snakker om i Kabale. Vertfall ikke som jeg har hørt. En samtale med en gammel bekjent i gata er viktigere enn å komme presist til en avtale.

”Det er jo ikke rart de aldri holder tiden til ting. De stopper jo for å snakke med alle venner og bekjente”, sa Oda her om dagen.

I Kabale blir man sett rart på dersom man ikke har tid til en liten prat eller dersom vi går fort i gatene. Etter som tiden går ser jeg mer og mer verdien av disse samtalene.  Å stoppe opp for å snakke med noen gir oss ikke bare ny lærdom om Uganda. Det viser mest av alt at man bryr seg, og at man er villig til å gi litt av sin tid.

Å gå tur i Kabale tar fort mye lenger tid enn planlagt.

Afrika sett fra et nytt perspektiv.

Nå er det skammelig lenge siden jeg har skrevet blogg. Etter to sykdomsrunder, ferie og dårlig prioritering er jeg tilbake på nett igjen!

I dag er det 4 februar, og Oda og jeg beveger oss nå inn i den 5 måneden i Kabale. Tiden går fort..

Synes ikke det er lenge siden vi kom hit for første gang. Trøtte og slitne etter vårt første møte med Afrikas humpete veier. Mye har skjedd siden den tid.

Tiden har gjort oss rikere på erfaring, venner, språk, ny kultur, latter og utordringer.

Ting som vi tidligere så på som ”overhodet ikke likt Norge” eller ”typisk kultursjokk” er kanskje ikke fult så skremmende lenger.

Denne uka har Oda fått besøk fra familien sin. Mamma, mormor og storesøster Mari. Det har vært veldig koselig å møte de. Spesielt etter å ha hørt så mange fortellinger og beskrivelser fra Oda. Skal vel ikke legge skjul på at det gjorde godt med en hel koffert(!) full av norsk mat og norske blader! Nesten overrakset over hvor godt det smaker med en enkel skive med brunost. En liten glede i hverdagen som vi kommer til å kose oss med lenge.

Familien til Oda har blitt introdusert for våre gode venner, kollegaer og bekjente. De har sett Kabale, den flotte naturen, vært med oss ut på jobb og smakt på Afrikansk mat. I kveld står kylling middag for tur. Da de selv skal være med på alle forberedelsene, som inkluderer hønemord.

Å oppleve Kabale og Uganda med noen som møter landet for første gang har fått meg til å tenke. De små gledene og de typisk afrikanske tingene, som når en kvinne bærer bananer på hodet har fått litt mer oppmerksomhet denne uka. ”Barnegleden” og nysgjerrigheten de viser til Uganda har fått meg til å tenke ekstra over hvor heldig jeg er. Til tider er det lett å ta ting litt for gitt. Tiden går, og man ser kanskje på det unormale som normalt. Det er så lett at ting blir en del av hverdagen, plutselig sitter vi på flyet hjem. Jeg håper virkelig at på den flyturen skal jeg tenke tilbake på en på tid der vi brukte mulighetene vi fikk, og at vi aldri sluttet å fasinere oss over damer med bananer på hodet, kuer i veien, overfylte taxier, smilende barn, afrikansk dans og den vakre naturen.

Fugledansen inntar Kabale.

Forrige uke besøkte Oda og jeg Hormby primary school. Det var deres siste uke, og vi hadde lovet de et besøk før juleferien startet.

Tiden går fort når man er lærer for en dag i Kabale. Det blir litt ekstra spennende når to nye jenter kommer på besøk.. spørsmålene var mange. Særlig spennende var det da vi fortalte om snø, ski og kjøttkaker. At vi ikke planter bananer synes de er veldig rart. ”Hva spiser dere da”; spurte en liten gutt. Barna forteller om Kabale og Uganda. Om naturen, maten, presidenten og om hverdagslivet generelt. Det vet en del, og er tydelig stolte av landet sitt.

Er det noe menneskene i Kabale kan, så er det å danse. Rytme og rockefot ligger naturlig for de fleste. Etter fremføring av en lokal ”folkedans” som fikk taket til å løfte seg, så var det vår tur. ”Lær oss en norsk dans, lær oss en norsk dans”, ropte barna i kor.

Hva i alle dager skal vi lære bort? Kreativiteten ble plutselig borte, og vi viste ikke helt hva vi skulle ta oss til.

Etter litt betenkningstid kom vi på hvilken suksess vi hadde med fugledansen på kontoret. Kolleganene våre likte den godt, og det tok ikke lang tid før de ellers alvorlige prestene fikk fart på seg.

Vi danset i vei, og barna hang seg på. Fugledansen er nok ikke Norges stolthet, og en hver nasjonalromantiker ville nok revet av seg håret om han hadde sett oss der vi stod. De lo, og synes nok vi var litt teite. To hvite jenter med falske sangstemmer, som ikke helt visste hva de holdt på med. Allikevel ble resultatet bra! Barnestemmene fylte opp rommet, og løftet fugledansen opp til nye høyder.

Oda og Marte får middagsbesøk!

Vi har fått venner! Endelig!
Det er ikke så dramatisk som det høres ut som, men at det er koselig med middagsbesøk av to energiske jenter, det er sikkert!
Den siste tiden har vi blitt tryggere på samfunnet rundt oss, og har kommet i god kontakt med en del av menneskene. Det har ikke vært noe problem å oppsøke sosiale sammenkomster, men å komme tettere inn på folk tar ofte litt lenger tid.

Etter gudstjenesten på søndag kom vi i kontakt med Anett, og hennes venninne Naomi. Naomi er 20 år, og studerer på universitet. Hun synes det var moro og møte jenter fra Norge, og vi var glade for å finne en som likte sport og musikk.
Etter litt mer snakk, og en kopp te ”alla” Afrika stil, tok vi motet til oss og inviterte de på middag. Ikke fordi det er skummelt å invitere folk på besøk, men fordi vi ikke var helt sikre på hva man serverer gjeser i Kabale. Prestasjonsangsten var til å kjenne på.. Spesielt fordi Anett er ”kokk” på gjestehuset i Kabale.
Maten ble enkel og grei. Menyen bestod av salat, ris, pasta, pasta saus, svidd omelett og brød for å kompensere for den svidde omletten.
Det ble en koselig kveld, og maten ble spist opp. Hverdagen i Kabale har vært innholdsrik og spennende, men det gjør seg godt å bli bedre kjent med folk på sin egen alder. Kjedelige kvelder blir fort litt mer spennende når man har noen å spille kort med, eller noen som kan ta oss med ut å spille volleyball.
Kulturen er veldig annerledes, men interessene til ungdommen i Kabale er på mange måter lik som våre.

Helga i bilder.

Denne helgen ble ikke helt lik som ellers. På søndag tok Phoebe oss med til Lake Bonujni som er den nest største innsjøen i Uganda. Vi ble en god gjeng, og det var hyggelig å tilbringe litt mer tid med kolleganene våre. Der var første gangen Gerlad satt sine ben i en kano, så stemningen var litt spent. Båten tok oss til en liten øy, med en fantastisk utsikt og atmosfære.

Det ble en del bilder, så de får snakke for seg selv.  Av alle tingene Kabale har å by på, så er nok dette noe man ikke kan gå glipp av. Nærmere retreat kommer man nok ikke!

 


 

 

 

 

Kabale: mye å skrive hjem om!

Jeg ble litt snurt da jeg så lonely planet omtale Kabale som: ”ikke noe å skrive hjem om”.

Den lille byen med små butikker, sykkeltaxier, og herlige barnestemmer som roper ”mzungo, mzungo” føles mer og mer som et hjem. Derfor følte jeg det sto på sin plass å motbevise påstanden til en av verdens mest kjøpte reisebøker. Selv de kan ta feil i sine bedømminger. Det er mye jeg ikke helt forstår med Kabale enda, mye nytt og litt frustrasjon. Men er det noe jeg er sikker på, så er det at Kabale er mye å skrive hjem om!

  • Man tror man hadde smakt ananas, helt til man kommer til Kabale! Her snakker vi ananas i egen klasse.

  • Butikken på hjørnet har alt fra The O.C  til lokale filmer til utleie. For kun et par kroner uka, alt er kopier av beste klasse, men film er det da vertfall
  • Kaotiske markeder med mye lukt, og frukter i alle regnbuens farger.

  • Følelsen av å være kjendis er til å kjenne på når vi går i gatene, mens folk roper ”mzungo, mzungo”. Ikke alltid like spennende. Men de fleste er hyggelige og møter oss med varme smil.

  • Naturen i Kabale fortjener i grunn et eget blogginnlegg. En god miks av Norge, Sveits, New Zealand og en stor porsjon afrikansk vegetasjon

  • Det lokale bakeriet ”hot loaf”, som og har etablert seg i Kampala. Her kan man få kjøpt alt fra afrikanske bake varer til pizza og mørkt brød. Lommeboka blir flittig brukt her.

  • Hyggelige mennesker på supermarkedet, som gjør alt de kan for at jentene fra Norge skal finne varene de måtte trenge

  • Bønner, ris og grønnsaker står ofte på menyen. Dersom man ikke tåler dette er det nok av lokale restauranter, som serverer alt fra matoke til spagetti.
  • Luktene på kjøttmarkedet er og en opplevelse i seg selv. Ingen koselig lukt, men et interessant besøk. Her finns kjøtt i alle størrelser og former. Selv kjøtt man ikke trodde eksisterte.

  • Planer om å besøke en barneskole.. pass på å ha god tid. Man blir fort omringet av titalls barn, som mer enn gjerne vil snakke med deg. Veldig koselig og gøy.
  • ”Bodda bodda” er Kabales svar på taxi. Motorsykkel, som kjører deg fra a til b. kanskje ikke den tryggeste fremgangsmetoden, men trafikken i Kabale er ikke stor.

 

  • Kabale ligger rett ved Rwanda, som vi har store planer om å besøk på nyåret.

  • Det slår aldri feil: vi sier ”hi”, og menneskene svarer ”fine”.

 

  • Det er et museum her, som for så vidt er det eneste lonely plantet nevnte i boka. Vi har enda ikke besøk museet, men den tid vil snart komme! Bygningen ser ut som en stor reklameplakat for en melkekartong og, og ligger midt i byen. Det skal være veldig god mat der, og det vises filmer på fredagskvelden. Verdt et besøk!

 

  • Strømmen går titt og ofte, men med en stor pakke stearinlys på laget blir kvelden reddet!

 

Dersom noen kjenner på reiselysten er det bare å komme på besøk. Oda og jeg stiller med overnatting i et av våre fire soverom, og våre afrikanske venner har er klare for internasjonale gjester. Kabale er et sted man sent glemmer.

Intervju med Drucilla jente:

 

Doreen er nitten år, og er en av andre års elevene på Drucilla. Hun bor på landsbygda med mor, far, fire brødre og tre søstre.

Planen fremover er allerede klar. Doreen skal starte egen klesbutikk, selge mye og tjene nok penger til å forsørge seg selv, og en eventuell familie i fremtiden. Å starte egen bedrift er tøft, men hun har en plan for den økonomiske delen.

-”jeg har fem geiter hjemme. Om jeg selger en, eller to, så gir det nok penger til å starte opp. Da kan jeg kjøpe inn det materialet jeg trenger og begynne å sy klær. Dersom det går bra med bedriften, så kan jeg selge flere geiter, eller bruke noe av overskuddet til å kjøpe inn mer stoff.”

 

Doreen forteller at det viktigste hun har lært på Drucilla skolen er å spare penger.

– ”Man vet aldri hva som skjer. Plutselig blir man syk eller havner i en situasjon der man trenger penger. Da er det godt å ha spart opp litt”. Videre sier hun at Drucilla skolen har lært henne alt hun måtte trenge innen håndarbeid, noe som legger et godt grunnlag for å bli selvstendig næringsdrivende. De fleste jentene som kommer til Drucilla skolen kan ikke stort om sying eller hekling før de starter, men etter en liten stund har de fleste lært en god del. Matlaging og dekorering står og på timeplanen.

– ”Drucilla skolen er viktig. Den lærer jenter å bli selvstendige, og gir håp”.

 

Jeg spør hvor hun ser seg selv om ti år, og hun svarer med et stort engasjement:

–          ”Da skal jeg være rik”, sier hun. ”jeg har tre barn og bor med mannen min i Kampala. Jeg driver butikken min, og mannen min tjener nok penger til å finansiere meg om jeg trenger penger.” ”planen er å starte på bunn, så bygger jeg meg opp, litt etter litt”, sier hun med store bevegelser.

Siste dag på skolen

 

I dag var den siste dagen på Drucilla skolen. Ferien starter litt tidligere i Uganda, og jentene har ferie til starten av februar.

Ni av jentene er ferdig med sitt andre år, og skal ut i samfunnet på egne ben. De fleste vil søke jobb eller starte egne prosjekter der de bor. Andre fungerer som ”lærere” i håndarbeid på landsbygda. På denne måten kan de motivere andre kvinner / jenter til å skaffe seg en egen inntekt. Selv om ting kan virke greit, så er det ikke bare lett å starte opp på egen hånd. Med lite penger fra mor og far må jentene jobbe hardt for å sikre seg en trygg fremtid.

 

Denne dagen var litt mer høytidelig enn ellers. Foreldre var invitert, og direktøren for Drucilla skolen hadde kommet på besøk for anledningen. Kjøtt og matoke sto på menyen, noe som ikke er hverdagskost på skolen. Tiden på Drucilla har vært veldig spennende og læringsfull. Månedene har gått, og har vi blitt veldig glad i jentene. Vi har lært de å synge norske sanger, engelsk og litt annet. Mens de har lært oss håndarbeid og dans på ugandisk vis.

 

Siden det var den siste dagen, så bestemte vi oss for å gjøre litt ekstra stas på jentene. Ingen ting slår vel muffins! Det skal sies at vi hadde verken liters mål eller vekt, så resultatet var nok så som så.. kake ble det nå tilslutt. Jentene ble veldig glade over baksten vår, og brettet ble tomt på en, to, tre.

 

Skoleferie forbinner jeg med glede og avslapning, men sånn er det ikke for alle. Mange av jentene har verken mor eller far som venter på de hjemme. Noen skal besøke en tante som ”kanskje” er der en gang i blant, mens andre må hjelpe småsøsknene og en syk mor. Julen de har i vente er nok helt annerledes enn jula hjemme i Norge. Med stor familie, ribbe, pinnekjøtt og masse gaver.

 

Bananer i lange baner..

 

At man spiser bananer i Afrika kommer vel ikke som et stort sjokk. Du ser de overalt; på markedet, på hodet til damen i gata, langs veien i hendene på engasjerte selgere eller på fruktfatet på kontoret. Jeg er glad jeg ikke har allergi mot banan, det kunne fort blitt problematisk her nede…

Det har overrasket meg hvor mange retter det er mulig å ta i bruk den gule, søte frukten.

Banan er Ugandas svar på poteten. Den kan brukes til alt, så å si…

–          Matoke. En bananaktig grøt, som blir litt i meste laget, vertfall enda.. men er svært populær blant folket i Kabale.

–          Stekte bananer. Veldig godt! Til vår store skuffelse selger de ikke disse i Kabale..

–          Mini bananer; små bananer med ekstra søt smak.

–          Store bananer,

–          koke bananer

–          Bananer med peanøtt smør(?)

–          Bananer i fruktsalat

–          Banankake

–          Banan sjokolade på det lokale supermarkedet. (har ikke blitt testet ut enda..)

–          Banan som pålegg på brødskiva.

 

Så får vi nå se hvor glad jeg er i banan om noen måneder, foreløpig får det bra!

Marte

Går i år på Hald internasjonale senter i Mandal. Har reist til Uganda, Kabale, for en 7 mnd periode:)

Jobber på et prosjekt (Drucilla project), som fokuserer på kvinner og mikrofinans.
Målet er at de skal bli selvstendige gjennom inntektene de får fra
håndarbeidet prosjektet lærer de opp i.

Kalender

mai 2021
M T O T F L S
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930
31  

Skriv inn din epostadresse for å motta oppdateringer der.

Bli med 1 annen følger