Det Afrika jeg ikke viste om.

Datoen er 30. oktober. Mange tanker står nedskrevet i ”Uganda dagboka”. Dagen før utreise Dagen før jeg skulle flytte nesa sørover for en 7 mnd periode. Tankene var mange. Husker godt store bekymringer for hvordan hverdagen i Afrika egentlig skulle bli. Møte med fattigdom, elendighet og kultursjokk var noe jeg var forbredt på . Hverdagslivet deres, gleden og håpet står det ikke like mye om boka mi..

”Afrika”. Det er lett å la tankene falle på krig, korrupsjon, lite uvikling, sult katastrofer, elendighet og håpløshet. Det var vertfall noe av hva jeg tenkte. Stigmatiseringen og fordommene var nok fler enn jeg hadde trodd. Bildet av Uganda var tidligere bildet av Idi Amin, «invisible children” og LRA i nord. Tanker som i seg selv er normale å ha. Media mater oss med katastrofehistorier og elendighet. Bilder som får oss til å stille spørsmålstegn ved hvor rettferdig verden egentlig er.

Historiene er sanne, og viktige. De trenger oppmerksomhet, dersom det skal skje en endring. Allikevel er det ikke denne siden av Afrika som har gjort størst inntrykk på meg.

Jeg går mye tur i Kabale, det får meg alltid i godt humør. Det yrer av liv! Skolebarna på jordet som spiller fotball, latter, brettspill i gatene og sladder fra dama på hjørnet. Ting som er like normalt, om ikke mer, enn min skrekk forestilling om det såkalte ”Afrika”. Elendigheten er der, men bak elendigheten er det er liv. En hverdag. Det har vært viktig å få oppleve denne hverdagen. Det har gitt meg et håp. Det er kanskje ikke like håpløst å hjelpe som det føles som.

Jeg har blitt invitert hjem til venner og bekjente, spist mat, lekt og hatt det gøy. Gjennom den lille perioden har jeg sett en helt annen side av Afrika enn det jeg leser om hjemme. Et liv som er fylt med venner, middagsbesøk, fotballkamp på den lokale restauranten og andre ting som hører hverdagen til. De færreste av mine ugandiske venner eier stort. Allikevel hindrer det de ikke i å skape en hverdag.

En av mine gode venner jobber som manager på det lokale backpacker stedet, edirisa, i Kabale. Vi snakket en kveld om fordommer, vrangforestillinger og sannheter som besøkende gjør seg rundt Afrika.

”Jeg har møtt på folk som kommer til Afrika med forestiller om at vi skriver på steintavler og ikke vet noen ting om verden rundt oss. Mange får seg et sjokk når de ser at vi faktisk har et fungerende samfunn. På tross av fattigdom og krig.”

Gjennom arbeidet for ”Drucilla” har jeg med egne øyne sett et fungerende system. Pengene kommer frem, og de gjør en forskjell. Mottoet til Drucilla jentene ”We struggel for a better future” kommer ofte frem i minnet mitt. Et motto som representerer Kabale i sin helhet. Et hardarbeidene folk, smiler mye. Et kjærlig smil av omtanke og optimisme. På tross av tøffe levekår og større utforinger enn de fleste av oss noen gang vil møte på.

”Det handler jo bare om å se mulighetene, ikke hindringene. Dersom jeg skulle tenke på alt som er vanskelig hadde det blitt mange tårer. Det er lite poeng. Jeg vil heller bruke dagene mine på glede og selskap av gode venner”. Gerald på kontoret, som hat blitt en god kollega og venn.

Det er nå en god stund siden jeg skrev ned mine første tanker om Afrika og Uganda. Månedene har gitt meg mange ”aha opplevelser”, og sakte men sikkert utfylt beskrivelsen min av Afrika med flere, og ikke minst positive, ord. Sett fra utsiden kan det virke svart, men det finnes alltid lys bak skyene. Det Afrika jeg snart forlater er et helt annet Afrika enn det jeg gikk inn i.

Reklame