”Jeg elsker deg” er noe jeg ikke sier i det daglige. Å elske noen er sterke ord, som for meg betyr noe helt spesielt.

Det motsatte av hat og et tegn på kjærlighet.

”Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere”. Matt 5,44.

Hva vil det egentlig si å elske sine fiender? Er det mulig å elske noen som har tatt fra deg det eneste du har i livet?

Jeg har heldigvis ikke opplevd noe i livet som stiller meg ovenfor denne problemstillingen.

Jeg sitter på bussen hjem fra Kigali, hovedstaden i Rwanda. Mamma og mormor har tatt flyet hjem til Norge, mens jeg er på vei til min hverdag i Kabale. Tankene vil ikke helt gi slipp på historien til taximannen. Mannen som mistet hele familien sin under folkemordet i 1994. Mannen som i en alder av 8 år fikk livet sitt totalt forandret, bare fordi han tilhørte ”feil” folkegruppe.

Han fortalte om hvordan de kom inn i hjemmet deres, drepte moren og brødrene. En historie så grotesk at jeg ikke har mulighet til å sette meg inn i den.

I dag er det 14 år siden folkemordet i Rwanda. 14 år siden rundt 800 000 mennesker ble drept. Massakrene har etterlatt sine spor. I kropp og sjel. Han peker på det store arret i bakhodet og forteller om masjeten. ”Det gjør ikke så vondt lenger” sier han, og peker på hjertet. ”Nå kan det gå uker uten at jeg tenker på det som skjedde”.

Historien til Elias var personlig og ekte. Plutselig fikk folkemordet et ansikt for meg. Men var det ikke dette som skulle gjøre mest inntrykk.

Samtalen tok plutselig en helt annen vending enn forventet. Han tar opp et bilde fra lommeboka. En mørk mann med et strålende smil lyser mot meg. Dette er naboen, og bestevennen min”. Han er hutu.

Elias bor i dag vegg i vegg med gruppen som drepte hele familien hans, og som hogget han med maskete i hodet. Allikevel bærer han ikke hat over det som skjedde.

”Det handler om å legge fortiden bak seg, ellers kan man ikke fokusere på fremtiden”. ”Han er min aller beste venn, og jeg er uendelig takknemmelig for han.”

Jeg vet jo at denne vennen ikke har drept familien hans, men allikevel kunne han fort ha representer hat. Han kunne fort ha blitt et bilde på folkegruppen som tok fra han moren og brødrene. Men slik er det ikke.

I dag lever hutu og tutsier side som side. De jobber på sammen, og hverdagen i Rwanda går rolig for seg. Å elske noen er sterkt nok i seg selv. Å elske side ”fiender” koster enda mer.

”Du vet, kjærligheten er det sterkeste våpen”, sier han og smiler litt.

Reklamer