Feriejobben

De fleste av oss kjenner vel til ordet ”feriejobb”. Varme sommerdager som blir brukt bak kassa på Rimi, i stedet for på stranda. Det er ikke alltid førstevalget for bruk av tid. Feriejobb er og et velkjent ord i Kabale. Forskjellen er at denne jobben tar med seg tøffe arbeidstider og ukjent betalingsmengde. Her er det ingen som kan klage på timelønn eller dårlige arbeidsforhold. Klagen kommer vertfall ikke gjennom til fagforbundet eller lignende.

”Customer, do you want mango or bananas?”, sier en velkjent jentestemme. Jeg snur meg og blir møtt av ei lita jente med en stor kurv hodet. Smilet er stort på tross av slitne ben og lange dager. Jenta heter ”Faith” og er 13 år. Faith bruker ferien til å tjente penger til skolestart. Hun går på kostskole et stykke fra byen. Skolen krever penger for bøker, mat og opphold.

Barnearbeid har jeg alltid sett på som noe negativt. Urettferdighet, utnyttelse og typiske regler som ”du tar fra barnet barndommen og leken”. Nå står jeg foran ei jente på 13 år som selger bananer, jobber dagen lang uten pause og spiser mindre mat på en uke enn jeg gjør på noen få dager. Allikevel er reaksjonen annerledes. Jeg oppfordrer henne til å jobbe hardt, og gir henne gladlig 1000 Uganda skillings (3 NOK) for en neve bananer.

På den ene siden er det ille. Det er ille at en 13 år gammel jente skal gå gatelangs hver dag for å selge bananer. Men på den andre siden er det verre at en 13 år gammel jente skal gå gatelangs uten penger til skolegang, uten håp om en fremtid. Å jobbe hardt for å oppnå noe, som skolegang, er bedre enn å gi opp. Det slår meg bare hvor utrolig ulike virkeligheter Fatih og jeg lever i. Hun har nok neppe hørt om lånekassa eller stipend.

I en rettferdig verden hadde ikke jenta trengt å selge bananer og mangoer for å ha nok penger til skolegang.

Inntil den dag vil jeg nok fortsette å handle av barna i gata med frukt på hodet.

Det er nå februar. Ferien er over, og gatene er ikke lenger fylt med barnestemmer som selger frukt. Skolen har begynt igjen. Det hender jeg tenker på Faith når jeg vandrer gatelangs i Kabale. Jeg ser henne ikke lenger, og tar det som et godt tegn. Forhåpentligvis fikk hun nok penger til skolegang, sitter på skolebenken, og jobber hardt for å oppnå legedrømmen sin.