Fugledansen inntar Kabale.

Forrige uke besøkte Oda og jeg Hormby primary school. Det var deres siste uke, og vi hadde lovet de et besøk før juleferien startet.

Tiden går fort når man er lærer for en dag i Kabale. Det blir litt ekstra spennende når to nye jenter kommer på besøk.. spørsmålene var mange. Særlig spennende var det da vi fortalte om snø, ski og kjøttkaker. At vi ikke planter bananer synes de er veldig rart. ”Hva spiser dere da”; spurte en liten gutt. Barna forteller om Kabale og Uganda. Om naturen, maten, presidenten og om hverdagslivet generelt. Det vet en del, og er tydelig stolte av landet sitt.

Er det noe menneskene i Kabale kan, så er det å danse. Rytme og rockefot ligger naturlig for de fleste. Etter fremføring av en lokal ”folkedans” som fikk taket til å løfte seg, så var det vår tur. ”Lær oss en norsk dans, lær oss en norsk dans”, ropte barna i kor.

Hva i alle dager skal vi lære bort? Kreativiteten ble plutselig borte, og vi viste ikke helt hva vi skulle ta oss til.

Etter litt betenkningstid kom vi på hvilken suksess vi hadde med fugledansen på kontoret. Kolleganene våre likte den godt, og det tok ikke lang tid før de ellers alvorlige prestene fikk fart på seg.

Vi danset i vei, og barna hang seg på. Fugledansen er nok ikke Norges stolthet, og en hver nasjonalromantiker ville nok revet av seg håret om han hadde sett oss der vi stod. De lo, og synes nok vi var litt teite. To hvite jenter med falske sangstemmer, som ikke helt visste hva de holdt på med. Allikevel ble resultatet bra! Barnestemmene fylte opp rommet, og løftet fugledansen opp til nye høyder.

Reklame