Kabale

Kabale: mye å skrive hjem om!

Jeg ble litt snurt da jeg så lonely planet omtale Kabale som: ”ikke noe å skrive hjem om”.

Den lille byen med små butikker, sykkeltaxier, og herlige barnestemmer som roper ”mzungo, mzungo” føles mer og mer som et hjem. Derfor følte jeg det sto på sin plass å motbevise påstanden til en av verdens mest kjøpte reisebøker. Selv de kan ta feil i sine bedømminger. Det er mye jeg ikke helt forstår med Kabale enda, mye nytt og litt frustrasjon. Men er det noe jeg er sikker på, så er det at Kabale er mye å skrive hjem om!

• Man tror man hadde smakt ananas, helt til man kommer til Kabale! Her snakker vi ananas i egen klasse.

• Butikken på hjørnet har alt fra The O.C  til lokale filmer til utleie. For kun et par kroner uka, alt er kopier av beste klasse, men film er det da vertfall

• Kaotiske markeder med mye lukt, og frukter i alle regnbuens farger.

• Følelsen av å være kjendis er til å kjenne på når vi går i gatene, mens folk roper ”mzungo, mzungo”. Ikke alltid like spennende. Men de fleste er hyggelige og møter oss med varme smil.

• Naturen i Kabale fortjener i grunn et eget blogginnlegg. En god miks av Norge, Sveits, New Zealand og en stor porsjon afrikansk vegetasjon

• Det lokale bakeriet ”hot loaf”, som og har etablert seg i Kampala. Her kan man få kjøpt alt fra afrikanske bake varer til pizza og mørkt brød. Lommeboka blir flittig brukt her.

• Hyggelige mennesker på supermarkedet, som gjør alt de kan for at jentene fra Norge skal finne varene de måtte trenge

• Bønner, ris og grønnsaker står ofte på menyen. Dersom man ikke tåler dette er det nok av lokale restauranter, som serverer alt fra matoke til spagetti.

• Luktene på kjøttmarkedet er og en opplevelse i seg selv. Ingen koselig lukt, men et interessant besøk. Her finns kjøtt i alle størrelser og former. Selv kjøtt man ikke trodde eksisterte.

• Planer om å besøke en barneskole.. pass på å ha god tid. Man blir fort omringet av titalls barn, som mer enn gjerne vil snakke med deg. Veldig koselig og gøy.

• ”Bodda bodda” er Kabales svar på taxi. Motorsykkel, som kjører deg fra a til b. kanskje ikke den tryggeste fremgangsmetoden, men trafikken i Kabale er ikke stor.

 

• Kabale ligger rett ved Rwanda, som vi har store planer om å besøk på nyåret.

• Det slår aldri feil: vi sier ”hi”, og menneskene svarer ”fine”.

 

• Det er et museum her, som for så vidt er det eneste lonely plantet nevnte i boka. Vi har enda ikke besøk museet, men den tid vil snart komme! Bygningen ser ut som en stor reklameplakat for en melkekartong og, og ligger midt i byen. Det skal være veldig god mat der, og det vises filmer på fredagskvelden. Verdt et besøk!

 

• Strømmen går titt og ofte, men med en stor pakke stearinlys på laget blir kvelden reddet!

 

Dersom noen kjenner på reiselysten er det bare å komme på besøk. Oda og jeg stiller med overnatting i et av våre fire soverom, og våre afrikanske venner har er klare for internasjonale gjester. Kabale er et sted man sent glemmer.

Reklame

Intervju med Drucilla jente:

 

Doreen er nitten år, og er en av andre års elevene på Drucilla. Hun bor på landsbygda med mor, far, fire brødre og tre søstre.

Planen fremover er allerede klar. Doreen skal starte egen klesbutikk, selge mye og tjene nok penger til å forsørge seg selv, og en eventuell familie i fremtiden. Å starte egen bedrift er tøft, men hun har en plan for den økonomiske delen.

-”jeg har fem geiter hjemme. Om jeg selger en, eller to, så gir det nok penger til å starte opp. Da kan jeg kjøpe inn det materialet jeg trenger og begynne å sy klær. Dersom det går bra med bedriften, så kan jeg selge flere geiter, eller bruke noe av overskuddet til å kjøpe inn mer stoff.”

 

Doreen forteller at det viktigste hun har lært på Drucilla skolen er å spare penger.

– ”Man vet aldri hva som skjer. Plutselig blir man syk eller havner i en situasjon der man trenger penger. Da er det godt å ha spart opp litt”. Videre sier hun at Drucilla skolen har lært henne alt hun måtte trenge innen håndarbeid, noe som legger et godt grunnlag for å bli selvstendig næringsdrivende. De fleste jentene som kommer til Drucilla skolen kan ikke stort om sying eller hekling før de starter, men etter en liten stund har de fleste lært en god del. Matlaging og dekorering står og på timeplanen.

– ”Drucilla skolen er viktig. Den lærer jenter å bli selvstendige, og gir håp”.

 

Jeg spør hvor hun ser seg selv om ti år, og hun svarer med et stort engasjement:

–          ”Da skal jeg være rik”, sier hun. ”jeg har tre barn og bor med mannen min i Kampala. Jeg driver butikken min, og mannen min tjener nok penger til å finansiere meg om jeg trenger penger.” ”planen er å starte på bunn, så bygger jeg meg opp, litt etter litt”, sier hun med store bevegelser.

Siste dag på skolen

 

I dag var den siste dagen på Drucilla skolen. Ferien starter litt tidligere i Uganda, og jentene har ferie til starten av februar.

Ni av jentene er ferdig med sitt andre år, og skal ut i samfunnet på egne ben. De fleste vil søke jobb eller starte egne prosjekter der de bor. Andre fungerer som ”lærere” i håndarbeid på landsbygda. På denne måten kan de motivere andre kvinner / jenter til å skaffe seg en egen inntekt. Selv om ting kan virke greit, så er det ikke bare lett å starte opp på egen hånd. Med lite penger fra mor og far må jentene jobbe hardt for å sikre seg en trygg fremtid.

 

Denne dagen var litt mer høytidelig enn ellers. Foreldre var invitert, og direktøren for Drucilla skolen hadde kommet på besøk for anledningen. Kjøtt og matoke sto på menyen, noe som ikke er hverdagskost på skolen. Tiden på Drucilla har vært veldig spennende og læringsfull. Månedene har gått, og har vi blitt veldig glad i jentene. Vi har lært de å synge norske sanger, engelsk og litt annet. Mens de har lært oss håndarbeid og dans på ugandisk vis.

 

Siden det var den siste dagen, så bestemte vi oss for å gjøre litt ekstra stas på jentene. Ingen ting slår vel muffins! Det skal sies at vi hadde verken liters mål eller vekt, så resultatet var nok så som så.. kake ble det nå tilslutt. Jentene ble veldig glade over baksten vår, og brettet ble tomt på en, to, tre.

 

Skoleferie forbinner jeg med glede og avslapning, men sånn er det ikke for alle. Mange av jentene har verken mor eller far som venter på de hjemme. Noen skal besøke en tante som ”kanskje” er der en gang i blant, mens andre må hjelpe småsøsknene og en syk mor. Julen de har i vente er nok helt annerledes enn jula hjemme i Norge. Med stor familie, ribbe, pinnekjøtt og masse gaver.