Høflighet i en ny kultur

 

De siste dagene har jeg våknet opp til en syngende stemme. Først trodde jeg lyden kom utenifra, men forstod ikke helt hvorfor noen skulle ha interesse av å synge i hagen vår.

Stemmen kom ikke fra hagen…

”Good morning my sister”, sier Dorin, da jeg kommer ut på kjøkkenet. Hun er allerede godt i gang med oppvasken, og smiler fra øre til øre. Til å begynne med hadde jeg store problemer med å la henne gjøre dette. Jeg følte det ble veldig krenkende å la en jente vi bor meg vaske for oss. Har aldri vært noen stor fan av oppvask, men å skyve det over på andre, det gjør jeg ikke. Bildet på ”slavearbeid” og vaskekone var ikke noe særlig.

 

Det skulle vise seg at Dorin fant det enda mer krenkende når vi ikke lot henne hjelpe til i huset. For henne er det viktig å bidra, slik at hun føler seg til hjelp. Slike ord er fremmed for mine ører. Vertfall om man tar utgangspunktet i norsk ungdom.

 

Nå traller hun rundt i huset med moppen på slep. Hun smiler til meg, og sier for tiende gang: ”det går fint, jeg liker det”.

En del av meg tror henne, mens en annen del ikke er helt vant med situasjonen.

Siden Dorin bare sover i huset, og ikke roter stort, blir det hele litt merkelig.

 

Allikevel er smilet og stoltheten hun viser stor. For henne er det uhøffelig når vi ikke lar henne hjelpe, mens fra norsk kultur er man lært opp til at ”oppvasken, den tar du selv”.

 

Samme er det de gangene vi er ute på landsbygda. Den fattige damen tilbyr en flaske vann. Jeg har allerede to flasker i vesken, og kunne fint takket nei.  Gleden det gir henne når  jeg tar imot gaven er større en min skyldfølelse. Det hele føles litt banalt til tider. Kunne du ikke bare spart det vannet til senere, tenker jeg for meg selv. Det er mye som ikke kan kjøpes for penger. Et smil og stolthet er noen av tingene.  Å la noen hjelpe til, gi de plass til å bidra, det kan nesten ble en gave i seg selv.

Høflighet har mange sider, men man blir ikke alltid klok på situasjonen.

 

 

Reklame