You are currently browsing the daily archive for november 9, 2009.



Huset med det rare i.

Det er ikke bare enkelt å flytte inn i eget hus. Her er noen av tingene som må til før ting faller på plass;

–         Mye jobb

–         flinke snekkere

–         musebesøk i senga til Oda

–         innkjøp av matvarer og pynt

–         tilkobling av gassovn

–         frustrasjon over strømbrudd,

–         mange hjelpsomme mennesker

–         enda mer strømbrudd

–         svidd mat og rare bønner, som egentlig ikke var bønner

–         Odas geniale ide om å lage bord til rommet av murstein! (Mangel på møbler gir rom for kreativitet. Noe vi ikke har mangel på. Vertfall ikke enda…)

–          Og så var ting på plass!

Odamursstein1 Odamurstein2

Oda lager mursteinsbord

Det er snart to uker siden Oda og jeg flyttet inn i huset vårt. Ting begynner å falle på plass, og huset begynner å bli riktig så koselig! Tomme kjøkkenvegger har blitt flyt med morsomme lapper av alle slag, og lyspære på kjøkkenet har endelig blitt byttet ut! Litt greit å se maten man lager…

kjøkken taco

litt av kjøkkenet vårt!

Det er ikke så mye som skal til før ting blir bra. Varmt vann og honning, selvlaget middag på afrikansk vis, mye humor og en stor bunke med bilder av venner og familie klar til å henges opp rundt om ring i huset. Etter litt jobb har vi begge fått hvert vårt rom, med hylle til å legge klærne i, og teppe på gulvet.

Huset har og en garasje. Siden verken Oda eller jeg har store planer om å kjøpe oss bil, har vi tenk å bruke rommet til noe morsomt. Om det blir bowling med tomflasker, paradis eller maling av kunst på lavt nivå vil tiden vise.

Videre er planen å invitere venner og kollegaer på middag. I frykt for at våre afrikanske kokkekunnskaper ikke tilfredsstiller andre enn oss selv, har vi bestemt oss for å heller kjøre en litt mer vestlig meny. Vi slår et slag for taco, og satser på at det blir en slager, selv i Kabale.

oda sitt rom rommet til marte1

Rommene ble fort litt trivligere med bilder på veggen!

grasje så vil tiden vise hva som skjer med dette rommet…

Reklame

Tøffe jenter

To dager i uka er Oda og jeg på Drucilla skolen. Dette er en skole for jenter i alderen 14- 22 år, som av ulike grunner ikke gikk videre på high school/ primary school. Her undervises det i sying, matlaging, engelsk og andre typer håndarbeid. Drucilla skolen er en del av prosjektet vi jobber på, og har som mål å utruste unge kvinner til å bli økonomisk selvstendige gjennom håndarbeidet de lager. I alt er det… jenter som går på skolen. Her går de i to år, før de skal starte sin egen hverdag. Noen søker jobb i byen, mens andre flytter tilbake på landsbygda.

oda drucilla Drucilla jenter

Tanken er at Oda og jeg skal undervise i engelsk, samfunnsfag og litt geografi. Videre håper vi jentene kan lære oss hvordan man lager flotte skjørt og fine kjoler. Noe de synes var veldig merkelig at vi ikke kunne fra før av. De fikk seg og en god latter da de fikk høre om våre manglende ferdigheter innen jordbruk og potetdyrking.

oda drucilla2

”We struggle for a better future” er mottoet til Drucilla. Kampen for en bedre fremtid, skole til kommende barn, mat på bordet og til ”å bli noen” står høyt på lista. Disse tingene er ingen selvfølge i jentenes liv. De fleste kommer med tøffe bakgrunner, lite omsorg fra foreldre, og en usikker hverdag. Mange har dårlig selvtillitt, og har liten tro på seg selv.

”De fleste har ikke hatt noen i livene deres til å fortelle de hvor verdifulle de er”, fortalte læreren på skolen oss. Tankene går tilbake på oppveksten vår i Norge. En oppvekst med mye oppmerksomhet, nok mat og en varm seng. Forskjellen er at vi hadde noen til å se på oss. Noen som kjeftet når vi sølte mat på duken, eller pakket oss inn i en varm dyne når vi var syke.

CIMG1138

Allikevel er dette ingen historie om en mørk fremtid, lite håp og mye fattigdom. Dette er en historie om tøffe jenter, som er villig til å jobbe hardt for å oppnå en forandring. Dette er jenter som møter deg med et varmt smil, som lager de utroligste smykker av papir, og som ler og danser så taket løfter seg. Jenter som har valgt å fokusere på morgendagen fremfor gårsdagen.

”Gi dere selv en stor klapp på skulderen”, avsluttet vi geografitimen med. Mange usikre ansikt møter oss. ”Gi dere selv en stor klapp på skulderen”, sier vi igjen. Jentene ler, men gjør som vi sier. Litt usikre på hvorfor de hadde gjort seg fortjent til det.

”Så lenge dere gir de masse kjærlighet og oppmerksomhet, så kan alt annet vente”, sa den ene læreren til oss en dag.

Det er mye man kan undervise i, mye vi kan lære bort. Noen ganger blir man litt usikre på hva de egentlig har nytte av. Men verdien av å gi et kompliment, oppmuntrende ord eller en ”high five” står nok høyest. Engelsk, samfunnsfag og geograf får vi alltid nok av tid til.

”Dere er tøffe jenter”, sa vi, før vi gikk. Jentene lo mer, men med skuldrene litt høyere hevet.

”Tipp topp tommel opp”, sier alle, og ler enda mer. En liten norsk oppmuntrer vi har lært de. Så går vi hjem. To norske jenter som føler de har minst like mye å lære av jentene i blå uniformer med varme smil.

”We are family”

 

Helt siden vi ankom Kabale har det regnet så å si hver dag. Enten som en liten skur på morgenen eller som trommende metalldråper hele dagen lang. Ting blir fort litt mer komplisert når det regner. Vertfall vis man ser bortifra det norske ordtaket ”det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær”. Hadde jeg vært lur hadde jeg pakket med meg både paraply og gummistøvler. Paraply skal man vel alltids klare å finne, gummistøvler har jeg ikke sett stort til enda.

 

Litt moro ble det da Oda og jeg vandret gatelangs i Kabale by, bekledd i flippflopp og sommerklær. Ikke helt passende for en tung regnskur. ”Why are you walking in the rain, mzungo?”, spurte en mann, med et forvirret utrykk i ansiktet. ”Why not”? Svarte jeg, litt tøff. Det skal sies at vi tok en taxi tilbake til huset, så jeg lever vel ikke helt opp til ”tøff nordmann på tur i Afrika”. Vertfall ikke enda. Veiene er ikke som i Norge. Asfalt er byttet ut med sandete veier, som fort blir overfylt med store vandammer etter noen minutter med kraftig nedbør. Regnet bringer mye med seg. Mye vann, litt kaos og frustrasjon. På den andre siden bringer det med seg hyggelige samtaler, innekos og to norske jenter som lærer bort yatzy til sine nye venner. Vi er sjeldent alene, det er alltid noen som vil være med oss, noen som er oppriktig interessert.

IMG_0791

 

Felleskap er viktig for menneskene i Kabale. Her deler man opplevelse, gleder, soger, venner og familie. ”I Norge har jeg en pappa og en mamma, men her har jeg titallas”, sa Oda etter vi ble introdusert for menneskene på kontoret. Alle ville de bli kalt ”mamma” og ”pappa”. Bildet på familie er helt annerledes enn vi er vant med hjemme. Jeg har fortsatt store problemer med å forstå hvem som er i slekt, og hvem som er venner. ”Alle er vi søsken” er svaret jeg får når jeg spør. Et svar som stikker litt, det rører noe i meg. Familie skal være det kjæreste man har. Fra oppveksten er familie de du har nærmest, noen du bryr deg ekstra om.  Uganda har et folk med en enorm kjærlighet til de rundt seg. Jeg sier ikke at alle liker alle, det ville vært feil. Men kjærligheten og omtanken man føler ved å bli kalt søster” eller ”datter” har fått meg til å se på ”familie”, og ordets betydning med nye øyne.

CIMG0745

Marte

Går i år på Hald internasjonale senter i Mandal. Har reist til Uganda, Kabale, for en 7 mnd periode:)

Jobber på et prosjekt (Drucilla project), som fokuserer på kvinner og mikrofinans.
Målet er at de skal bli selvstendige gjennom inntektene de får fra
håndarbeidet prosjektet lærer de opp i.

Kalender

november 2009
M T O T F L S
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
30  

Skriv inn din epostadresse for å motta oppdateringer der.

Bli med blant 1 annen abonnent