Helga i bilder.

Denne helgen ble ikke helt lik som ellers. På søndag tok Phoebe oss med til Lake Bonujni som er den nest største innsjøen i Uganda. Vi ble en god gjeng, og det var hyggelig å tilbringe litt mer tid med kolleganene våre. Der var første gangen Gerlad satt sine ben i en kano, så stemningen var litt spent. Båten tok oss til en liten øy, med en fantastisk utsikt og atmosfære.

Det ble en del bilder, så de får snakke for seg selv.  Av alle tingene Kabale har å by på, så er nok dette noe man ikke kan gå glipp av. Nærmere retreat kommer man nok ikke!

 

 

 

 

 

Reklame

Kabale

Kabale: mye å skrive hjem om!

Jeg ble litt snurt da jeg så lonely planet omtale Kabale som: ”ikke noe å skrive hjem om”.

Den lille byen med små butikker, sykkeltaxier, og herlige barnestemmer som roper ”mzungo, mzungo” føles mer og mer som et hjem. Derfor følte jeg det sto på sin plass å motbevise påstanden til en av verdens mest kjøpte reisebøker. Selv de kan ta feil i sine bedømminger. Det er mye jeg ikke helt forstår med Kabale enda, mye nytt og litt frustrasjon. Men er det noe jeg er sikker på, så er det at Kabale er mye å skrive hjem om!

• Man tror man hadde smakt ananas, helt til man kommer til Kabale! Her snakker vi ananas i egen klasse.

• Butikken på hjørnet har alt fra The O.C  til lokale filmer til utleie. For kun et par kroner uka, alt er kopier av beste klasse, men film er det da vertfall

• Kaotiske markeder med mye lukt, og frukter i alle regnbuens farger.

• Følelsen av å være kjendis er til å kjenne på når vi går i gatene, mens folk roper ”mzungo, mzungo”. Ikke alltid like spennende. Men de fleste er hyggelige og møter oss med varme smil.

• Naturen i Kabale fortjener i grunn et eget blogginnlegg. En god miks av Norge, Sveits, New Zealand og en stor porsjon afrikansk vegetasjon

• Det lokale bakeriet ”hot loaf”, som og har etablert seg i Kampala. Her kan man få kjøpt alt fra afrikanske bake varer til pizza og mørkt brød. Lommeboka blir flittig brukt her.

• Hyggelige mennesker på supermarkedet, som gjør alt de kan for at jentene fra Norge skal finne varene de måtte trenge

• Bønner, ris og grønnsaker står ofte på menyen. Dersom man ikke tåler dette er det nok av lokale restauranter, som serverer alt fra matoke til spagetti.

• Luktene på kjøttmarkedet er og en opplevelse i seg selv. Ingen koselig lukt, men et interessant besøk. Her finns kjøtt i alle størrelser og former. Selv kjøtt man ikke trodde eksisterte.

• Planer om å besøke en barneskole.. pass på å ha god tid. Man blir fort omringet av titalls barn, som mer enn gjerne vil snakke med deg. Veldig koselig og gøy.

• ”Bodda bodda” er Kabales svar på taxi. Motorsykkel, som kjører deg fra a til b. kanskje ikke den tryggeste fremgangsmetoden, men trafikken i Kabale er ikke stor.

 

• Kabale ligger rett ved Rwanda, som vi har store planer om å besøk på nyåret.

• Det slår aldri feil: vi sier ”hi”, og menneskene svarer ”fine”.

 

• Det er et museum her, som for så vidt er det eneste lonely plantet nevnte i boka. Vi har enda ikke besøk museet, men den tid vil snart komme! Bygningen ser ut som en stor reklameplakat for en melkekartong og, og ligger midt i byen. Det skal være veldig god mat der, og det vises filmer på fredagskvelden. Verdt et besøk!

 

• Strømmen går titt og ofte, men med en stor pakke stearinlys på laget blir kvelden reddet!

 

Dersom noen kjenner på reiselysten er det bare å komme på besøk. Oda og jeg stiller med overnatting i et av våre fire soverom, og våre afrikanske venner har er klare for internasjonale gjester. Kabale er et sted man sent glemmer.

Intervju med Drucilla jente:

 

Doreen er nitten år, og er en av andre års elevene på Drucilla. Hun bor på landsbygda med mor, far, fire brødre og tre søstre.

Planen fremover er allerede klar. Doreen skal starte egen klesbutikk, selge mye og tjene nok penger til å forsørge seg selv, og en eventuell familie i fremtiden. Å starte egen bedrift er tøft, men hun har en plan for den økonomiske delen.

-”jeg har fem geiter hjemme. Om jeg selger en, eller to, så gir det nok penger til å starte opp. Da kan jeg kjøpe inn det materialet jeg trenger og begynne å sy klær. Dersom det går bra med bedriften, så kan jeg selge flere geiter, eller bruke noe av overskuddet til å kjøpe inn mer stoff.”

 

Doreen forteller at det viktigste hun har lært på Drucilla skolen er å spare penger.

– ”Man vet aldri hva som skjer. Plutselig blir man syk eller havner i en situasjon der man trenger penger. Da er det godt å ha spart opp litt”. Videre sier hun at Drucilla skolen har lært henne alt hun måtte trenge innen håndarbeid, noe som legger et godt grunnlag for å bli selvstendig næringsdrivende. De fleste jentene som kommer til Drucilla skolen kan ikke stort om sying eller hekling før de starter, men etter en liten stund har de fleste lært en god del. Matlaging og dekorering står og på timeplanen.

– ”Drucilla skolen er viktig. Den lærer jenter å bli selvstendige, og gir håp”.

 

Jeg spør hvor hun ser seg selv om ti år, og hun svarer med et stort engasjement:

–          ”Da skal jeg være rik”, sier hun. ”jeg har tre barn og bor med mannen min i Kampala. Jeg driver butikken min, og mannen min tjener nok penger til å finansiere meg om jeg trenger penger.” ”planen er å starte på bunn, så bygger jeg meg opp, litt etter litt”, sier hun med store bevegelser.

Siste dag på skolen

 

I dag var den siste dagen på Drucilla skolen. Ferien starter litt tidligere i Uganda, og jentene har ferie til starten av februar.

Ni av jentene er ferdig med sitt andre år, og skal ut i samfunnet på egne ben. De fleste vil søke jobb eller starte egne prosjekter der de bor. Andre fungerer som ”lærere” i håndarbeid på landsbygda. På denne måten kan de motivere andre kvinner / jenter til å skaffe seg en egen inntekt. Selv om ting kan virke greit, så er det ikke bare lett å starte opp på egen hånd. Med lite penger fra mor og far må jentene jobbe hardt for å sikre seg en trygg fremtid.

 

Denne dagen var litt mer høytidelig enn ellers. Foreldre var invitert, og direktøren for Drucilla skolen hadde kommet på besøk for anledningen. Kjøtt og matoke sto på menyen, noe som ikke er hverdagskost på skolen. Tiden på Drucilla har vært veldig spennende og læringsfull. Månedene har gått, og har vi blitt veldig glad i jentene. Vi har lært de å synge norske sanger, engelsk og litt annet. Mens de har lært oss håndarbeid og dans på ugandisk vis.

 

Siden det var den siste dagen, så bestemte vi oss for å gjøre litt ekstra stas på jentene. Ingen ting slår vel muffins! Det skal sies at vi hadde verken liters mål eller vekt, så resultatet var nok så som så.. kake ble det nå tilslutt. Jentene ble veldig glade over baksten vår, og brettet ble tomt på en, to, tre.

 

Skoleferie forbinner jeg med glede og avslapning, men sånn er det ikke for alle. Mange av jentene har verken mor eller far som venter på de hjemme. Noen skal besøke en tante som ”kanskje” er der en gang i blant, mens andre må hjelpe småsøsknene og en syk mor. Julen de har i vente er nok helt annerledes enn jula hjemme i Norge. Med stor familie, ribbe, pinnekjøtt og masse gaver.

 

Bananer i lange baner..

 

At man spiser bananer i Afrika kommer vel ikke som et stort sjokk. Du ser de overalt; på markedet, på hodet til damen i gata, langs veien i hendene på engasjerte selgere eller på fruktfatet på kontoret. Jeg er glad jeg ikke har allergi mot banan, det kunne fort blitt problematisk her nede…

Det har overrasket meg hvor mange retter det er mulig å ta i bruk den gule, søte frukten.

Banan er Ugandas svar på poteten. Den kan brukes til alt, så å si…

–          Matoke. En bananaktig grøt, som blir litt i meste laget, vertfall enda.. men er svært populær blant folket i Kabale.

–          Stekte bananer. Veldig godt! Til vår store skuffelse selger de ikke disse i Kabale..

–          Mini bananer; små bananer med ekstra søt smak.

–          Store bananer,

–          koke bananer

–          Bananer med peanøtt smør(?)

–          Bananer i fruktsalat

–          Banankake

–          Banan sjokolade på det lokale supermarkedet. (har ikke blitt testet ut enda..)

–          Banan som pålegg på brødskiva.

 

Så får vi nå se hvor glad jeg er i banan om noen måneder, foreløpig får det bra!

Høflighet i en ny kultur

 

De siste dagene har jeg våknet opp til en syngende stemme. Først trodde jeg lyden kom utenifra, men forstod ikke helt hvorfor noen skulle ha interesse av å synge i hagen vår.

Stemmen kom ikke fra hagen…

”Good morning my sister”, sier Dorin, da jeg kommer ut på kjøkkenet. Hun er allerede godt i gang med oppvasken, og smiler fra øre til øre. Til å begynne med hadde jeg store problemer med å la henne gjøre dette. Jeg følte det ble veldig krenkende å la en jente vi bor meg vaske for oss. Har aldri vært noen stor fan av oppvask, men å skyve det over på andre, det gjør jeg ikke. Bildet på ”slavearbeid” og vaskekone var ikke noe særlig.

 

Det skulle vise seg at Dorin fant det enda mer krenkende når vi ikke lot henne hjelpe til i huset. For henne er det viktig å bidra, slik at hun føler seg til hjelp. Slike ord er fremmed for mine ører. Vertfall om man tar utgangspunktet i norsk ungdom.

 

Nå traller hun rundt i huset med moppen på slep. Hun smiler til meg, og sier for tiende gang: ”det går fint, jeg liker det”.

En del av meg tror henne, mens en annen del ikke er helt vant med situasjonen.

Siden Dorin bare sover i huset, og ikke roter stort, blir det hele litt merkelig.

 

Allikevel er smilet og stoltheten hun viser stor. For henne er det uhøffelig når vi ikke lar henne hjelpe, mens fra norsk kultur er man lært opp til at ”oppvasken, den tar du selv”.

 

Samme er det de gangene vi er ute på landsbygda. Den fattige damen tilbyr en flaske vann. Jeg har allerede to flasker i vesken, og kunne fint takket nei.  Gleden det gir henne når  jeg tar imot gaven er større en min skyldfølelse. Det hele føles litt banalt til tider. Kunne du ikke bare spart det vannet til senere, tenker jeg for meg selv. Det er mye som ikke kan kjøpes for penger. Et smil og stolthet er noen av tingene.  Å la noen hjelpe til, gi de plass til å bidra, det kan nesten ble en gave i seg selv.

Høflighet har mange sider, men man blir ikke alltid klok på situasjonen.

 

 



Huset med det rare i.

Det er ikke bare enkelt å flytte inn i eget hus. Her er noen av tingene som må til før ting faller på plass;

–         Mye jobb

–         flinke snekkere

–         musebesøk i senga til Oda

–         innkjøp av matvarer og pynt

–         tilkobling av gassovn

–         frustrasjon over strømbrudd,

–         mange hjelpsomme mennesker

–         enda mer strømbrudd

–         svidd mat og rare bønner, som egentlig ikke var bønner

–         Odas geniale ide om å lage bord til rommet av murstein! (Mangel på møbler gir rom for kreativitet. Noe vi ikke har mangel på. Vertfall ikke enda…)

–          Og så var ting på plass!

Oda lager mursteinsbord

Det er snart to uker siden Oda og jeg flyttet inn i huset vårt. Ting begynner å falle på plass, og huset begynner å bli riktig så koselig! Tomme kjøkkenvegger har blitt flyt med morsomme lapper av alle slag, og lyspære på kjøkkenet har endelig blitt byttet ut! Litt greit å se maten man lager…

litt av kjøkkenet vårt!

Det er ikke så mye som skal til før ting blir bra. Varmt vann og honning, selvlaget middag på afrikansk vis, mye humor og en stor bunke med bilder av venner og familie klar til å henges opp rundt om ring i huset. Etter litt jobb har vi begge fått hvert vårt rom, med hylle til å legge klærne i, og teppe på gulvet.

Huset har og en garasje. Siden verken Oda eller jeg har store planer om å kjøpe oss bil, har vi tenk å bruke rommet til noe morsomt. Om det blir bowling med tomflasker, paradis eller maling av kunst på lavt nivå vil tiden vise.

Videre er planen å invitere venner og kollegaer på middag. I frykt for at våre afrikanske kokkekunnskaper ikke tilfredsstiller andre enn oss selv, har vi bestemt oss for å heller kjøre en litt mer vestlig meny. Vi slår et slag for taco, og satser på at det blir en slager, selv i Kabale.

Rommene ble fort litt trivligere med bilder på veggen!

så vil tiden vise hva som skjer med dette rommet…

Tøffe jenter

To dager i uka er Oda og jeg på Drucilla skolen. Dette er en skole for jenter i alderen 14- 22 år, som av ulike grunner ikke gikk videre på high school/ primary school. Her undervises det i sying, matlaging, engelsk og andre typer håndarbeid. Drucilla skolen er en del av prosjektet vi jobber på, og har som mål å utruste unge kvinner til å bli økonomisk selvstendige gjennom håndarbeidet de lager. I alt er det… jenter som går på skolen. Her går de i to år, før de skal starte sin egen hverdag. Noen søker jobb i byen, mens andre flytter tilbake på landsbygda.

Drucilla jenter

Tanken er at Oda og jeg skal undervise i engelsk, samfunnsfag og litt geografi. Videre håper vi jentene kan lære oss hvordan man lager flotte skjørt og fine kjoler. Noe de synes var veldig merkelig at vi ikke kunne fra før av. De fikk seg og en god latter da de fikk høre om våre manglende ferdigheter innen jordbruk og potetdyrking.

”We struggle for a better future” er mottoet til Drucilla. Kampen for en bedre fremtid, skole til kommende barn, mat på bordet og til ”å bli noen” står høyt på lista. Disse tingene er ingen selvfølge i jentenes liv. De fleste kommer med tøffe bakgrunner, lite omsorg fra foreldre, og en usikker hverdag. Mange har dårlig selvtillitt, og har liten tro på seg selv.

”De fleste har ikke hatt noen i livene deres til å fortelle de hvor verdifulle de er”, fortalte læreren på skolen oss. Tankene går tilbake på oppveksten vår i Norge. En oppvekst med mye oppmerksomhet, nok mat og en varm seng. Forskjellen er at vi hadde noen til å se på oss. Noen som kjeftet når vi sølte mat på duken, eller pakket oss inn i en varm dyne når vi var syke.

Allikevel er dette ingen historie om en mørk fremtid, lite håp og mye fattigdom. Dette er en historie om tøffe jenter, som er villig til å jobbe hardt for å oppnå en forandring. Dette er jenter som møter deg med et varmt smil, som lager de utroligste smykker av papir, og som ler og danser så taket løfter seg. Jenter som har valgt å fokusere på morgendagen fremfor gårsdagen.

”Gi dere selv en stor klapp på skulderen”, avsluttet vi geografitimen med. Mange usikre ansikt møter oss. ”Gi dere selv en stor klapp på skulderen”, sier vi igjen. Jentene ler, men gjør som vi sier. Litt usikre på hvorfor de hadde gjort seg fortjent til det.

”Så lenge dere gir de masse kjærlighet og oppmerksomhet, så kan alt annet vente”, sa den ene læreren til oss en dag.

Det er mye man kan undervise i, mye vi kan lære bort. Noen ganger blir man litt usikre på hva de egentlig har nytte av. Men verdien av å gi et kompliment, oppmuntrende ord eller en ”high five” står nok høyest. Engelsk, samfunnsfag og geograf får vi alltid nok av tid til.

”Dere er tøffe jenter”, sa vi, før vi gikk. Jentene lo mer, men med skuldrene litt høyere hevet.

”Tipp topp tommel opp”, sier alle, og ler enda mer. En liten norsk oppmuntrer vi har lært de. Så går vi hjem. To norske jenter som føler de har minst like mye å lære av jentene i blå uniformer med varme smil.

”We are family”

 

Helt siden vi ankom Kabale har det regnet så å si hver dag. Enten som en liten skur på morgenen eller som trommende metalldråper hele dagen lang. Ting blir fort litt mer komplisert når det regner. Vertfall vis man ser bortifra det norske ordtaket ”det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær”. Hadde jeg vært lur hadde jeg pakket med meg både paraply og gummistøvler. Paraply skal man vel alltids klare å finne, gummistøvler har jeg ikke sett stort til enda.

 

Litt moro ble det da Oda og jeg vandret gatelangs i Kabale by, bekledd i flippflopp og sommerklær. Ikke helt passende for en tung regnskur. ”Why are you walking in the rain, mzungo?”, spurte en mann, med et forvirret utrykk i ansiktet. ”Why not”? Svarte jeg, litt tøff. Det skal sies at vi tok en taxi tilbake til huset, så jeg lever vel ikke helt opp til ”tøff nordmann på tur i Afrika”. Vertfall ikke enda. Veiene er ikke som i Norge. Asfalt er byttet ut med sandete veier, som fort blir overfylt med store vandammer etter noen minutter med kraftig nedbør. Regnet bringer mye med seg. Mye vann, litt kaos og frustrasjon. På den andre siden bringer det med seg hyggelige samtaler, innekos og to norske jenter som lærer bort yatzy til sine nye venner. Vi er sjeldent alene, det er alltid noen som vil være med oss, noen som er oppriktig interessert.

 

Felleskap er viktig for menneskene i Kabale. Her deler man opplevelse, gleder, soger, venner og familie. ”I Norge har jeg en pappa og en mamma, men her har jeg titallas”, sa Oda etter vi ble introdusert for menneskene på kontoret. Alle ville de bli kalt ”mamma” og ”pappa”. Bildet på familie er helt annerledes enn vi er vant med hjemme. Jeg har fortsatt store problemer med å forstå hvem som er i slekt, og hvem som er venner. ”Alle er vi søsken” er svaret jeg får når jeg spør. Et svar som stikker litt, det rører noe i meg. Familie skal være det kjæreste man har. Fra oppveksten er familie de du har nærmest, noen du bryr deg ekstra om.  Uganda har et folk med en enorm kjærlighet til de rundt seg. Jeg sier ikke at alle liker alle, det ville vært feil. Men kjærligheten og omtanken man føler ved å bli kalt søster” eller ”datter” har fått meg til å se på ”familie”, og ordets betydning med nye øyne.