En annerledes skoletime

Tykke bokstaver blir skrevet ned med hvit kritt på svart tavle.

”Hope”, roper læreren ut. ”Hope”, svarer 45 ti åringer i kor.

”If you are without hope, what are you?”

”Hopless”, svarer barna, med stor kraft. Barnestemmer som sender ut optimisme og glede over ”håpet” de bærer på. Stemmer som ikke vil være ”hopeless”, men som har stor tro på egen fremtid.

”Hva er drømmene deres?”, spør vi, litt forsiktige.

Klasserommet blir fylt med hender i været, høye stemmer og et stort engasjement.

En etter en la de frem sine planer med stjerner i øynene.

Lege, lærer, sykepleier, president, dronning, pilot, ingienør og advokat.  Klar tale om store drømmer fra unge sjeler.

”Hope”, roper læreren igjen ut. ”Hope”, svarer barna.

Dette ble en annerledes time enn vi hadde tenkt oss. Meningen var at vi skulle bidra med litt ”kunnskap om verden”, lære de litt om stort og smått. Resultatet ble to målløse jenter, inspirert og rørt over de engasjerte elevene.

Man hører ofte om de triste historiene. Bildene av en avmagret barnekropp i avisen eller på dagsrevyen. De som ender med død, sult og elendighet. Uganda er et fattig land med mange triste skjebner. Allikevel satte skoletimen ting i et annet lys.

Så lenge det finnes håp og drømmer, finnes det alltid lys for en bedre fremtid. Når 45 barn på ti år kan løfte taket med ordet ”hope” og ”no hopeless” sendes det ut et håp om endring, håp om en annerledes fremtid.

”Du kan ta ifra meg mye, men håpet mitt får du ikke”. Sterke ord fra en liten kropp. Så sterke at det hele blir vanskelig å ta inn over seg.

CIMG0784 CIMG0789

Bilder av Oda Leraan Skjetne

Reklame