Kabale! Endelig!!

Å våkne opp i Kabale er annerledes enn en morgen i Kampala. Det er mye mindre lyder, og temperaturen minner om en norsk høstdag. Her blir man ikke vekket av hundekamp i gatene og museknitter på soverommet.

Vi gikk ut for litt omvisning, og oppdaget fort at det var mye nytt å se på. Lange brune sandveier strekker seg oppover. Trafikk og kaos er det lite av her. Det hele står til en stor kontrast av hvordan vi opplevde trafikkbildet i Kampala. Det føles som om vi lever i en film. En eventyrfilm. Et lite samfunn med hyggelige mennesker, vakkert landskap og rolige omgivelser.

Vi ble introdusert til menneskene vi skal jobbe med på kontoret. Det var mange involvert, og prosjektet er mye større enn jeg hadde trodd. Det ble en lang inroduksjonsrunde, og en god del repetisjon av navnene: Oda og Marte, som visstnok er svært vanskelig å uttale her nede.

Neste stopp på programmet var et besøk til vår kommende bolig. Da vi kom frem fikk vi begge et stort sjokk! Det var ikke en liten leilighet de hadde stelt i sand. Her snakker vi inngangsport, garasje, en hage som er større en min egen hjemme, avokadotrær, potetåker, blomster og mye mer. Helt øverst lå huset vårt. Vi har fått et eget ”hus” å bo i! og det er stort! Kjempestort! fire soverom, stue, spisestue og et gigantisk kjøkken! En gjennomsnittlig nordmann på min alder ville ha flyttet til en hybel noen kilometer fra mor og far, men ikke vi. Jeg hadde ikke sett for meg at min første bolig hjemme ifra skulle være et hus med potetåker i hagen…

CIMG0730 Vårt nye hjem.

De kunne ikke få sagt nok at det enda var mer ting å jobbe med, og at det skulle bli så mye bedre. For meg hadde halvparten vært nok. Det er tydelig at vi betyr mye for di. Det er nok ikke hver dag det kommer besøk fra Norge. Hele velkomsten, huset og takknemmeligheten ble nesten litt for mye av det gode.  Jeg lurer på hvor mange sultne barn pengene for dette huset ville ha mettet.. kontrastene mellom fattig og rik blir fort stor, og at vi er ”viktige hvite” føles ikke alltid godt.

Hva har vi gjort for å fortjene at så mange mennesker jobber så hardt med et hus. Helt grønn på håndarbeid, språket og hvordan ting fungerer. Ikke engang kan vi dyrke verken poteter eller avokadoer..

Det står på sin plass at vi viser vår takknemmelighet så mye som mulig. Gjestfrihet er en selvfølge i Kabale, så vi får være flinke til å invitere di lokale inn i vårt nye hus. Kanskje vi til og med kan bake en norsk kake eller to i ny og ne.

Reklame