Hverdagshelter

Du finner de overalt. På skolen, på jobben, dama i butikken, eller jenta med det søte smilet. Mennesker som er med å gjøre hverdagen litt bedre. De som tilfører det ”lille ekstra”. Kabale er full av slike mennesker. Folk er stort sett vennlige, smilende og vil mer en gjerne slå av en prat om stort og smått. At vi er nye, ”vestlige jenter”, har nok noe med saken og gjøre. Allikevel er det noe ved menneskene her som får meg til å trekke på smilebåndene. Hverdagshelter er det mange av, men to personer har utmerket seg spesielt. To personer som fortjener litt oppmerksomhet og hyllest.

Den første personen er Gerald. Han jobber på Drucilla prosjektet, og har nettopp fullført en bachelor grad i Business and administration.  Gerald er typen som: minner mistenkelig om eselet i Shrek når han smiler, får en tung hverdag til å virke litt enklere, får andre til å le ofte og mye, viser en stor kjærlighet til menneskene rundt seg, er oppriktig takknemmelig for de mulighetene han er gitt her i livet. Alt dette, på tross av en ikke like rosenrød oppvekst. Det er beundringsverdig med mennesker som alltid ser lyset i enden av tunnelen, hvor mørk ting enn måtte virke. Enda bedre er det når denne optimismen er ekte, kjærlig og full av glede som smitter lett. Jeg er veldig glad for å ha en slik kollega på laget!

Gerlad

Den andre personen jeg vil rose er Anett. Hun jobber som kjøkken/ vaske/ løpe/ innkjøps dame på gjestehuset Oda og jeg har bodd på frem til nå. ”Goood morning” sier hun, hver dag, med et stort smil. Anett er typen som: forstår norsk ironi, bruker tid til dype og lange samtaler, gir store klemmer, går aldri tom for komplimenter til de rundt seg, tar livet med en god porsjon humor, danser og synger i gangene. Slike mennesker er det lett å bli glad i!

Anett tjener ikke stort, sammenlignet med en norsk månedslønn. På tross av dette deler hun hver måned pengene hun tjener med moren og boren. Slik at de skal klare seg der de bor. Samtidig sparer hun penger til fremtiden. Drømmen er stor og klar. Anett skal bli sykepleier, og vil veldig gjerne bli enda bedre i engelsk. Den første uken i Kabale har vært full av opplevelser, utfordringer og nye inntrykk. Da er det godt å ha en god ”vertsvenninne” å komme hjem til når dagen er omme. En som mer enn gjerne svarer på teite spørsmål, og som ler til tårene triller.

Anett. Bilde tatt av Oda Leraan Skjetne

Reklame

En annerledes skoletime

Tykke bokstaver blir skrevet ned med hvit kritt på svart tavle.

”Hope”, roper læreren ut. ”Hope”, svarer 45 ti åringer i kor.

”If you are without hope, what are you?”

”Hopless”, svarer barna, med stor kraft. Barnestemmer som sender ut optimisme og glede over ”håpet” de bærer på. Stemmer som ikke vil være ”hopeless”, men som har stor tro på egen fremtid.

”Hva er drømmene deres?”, spør vi, litt forsiktige.

Klasserommet blir fylt med hender i været, høye stemmer og et stort engasjement.

En etter en la de frem sine planer med stjerner i øynene.

Lege, lærer, sykepleier, president, dronning, pilot, ingienør og advokat.  Klar tale om store drømmer fra unge sjeler.

”Hope”, roper læreren igjen ut. ”Hope”, svarer barna.

Dette ble en annerledes time enn vi hadde tenkt oss. Meningen var at vi skulle bidra med litt ”kunnskap om verden”, lære de litt om stort og smått. Resultatet ble to målløse jenter, inspirert og rørt over de engasjerte elevene.

Man hører ofte om de triste historiene. Bildene av en avmagret barnekropp i avisen eller på dagsrevyen. De som ender med død, sult og elendighet. Uganda er et fattig land med mange triste skjebner. Allikevel satte skoletimen ting i et annet lys.

Så lenge det finnes håp og drømmer, finnes det alltid lys for en bedre fremtid. Når 45 barn på ti år kan løfte taket med ordet ”hope” og ”no hopeless” sendes det ut et håp om endring, håp om en annerledes fremtid.

”Du kan ta ifra meg mye, men håpet mitt får du ikke”. Sterke ord fra en liten kropp. Så sterke at det hele blir vanskelig å ta inn over seg.

Bilder av Oda Leraan Skjetne

Hjelp, det er hverdag!

Etter to slappe uker med shopping, sol og Kampala var det på tide å legge turisten i oss på hylla. Vertfall for en stund.  Hverdagen og de dagligdagse tingene har kommet over oss. Oda har allerede testet jobben som vaskekone, av egne klær vel og merke. Og har klart seg forbausende bra. For egen del leker jeg meg heller med tanken, og lever i håpet om at kleshaugen vasker seg selv bare en blir stor nok. Å flytte hjemmenifra er ikke bare lett, men å flytte til Afrika blir fort litt større. Allikevel er mye av de hverdagslige gjøremålene i Kabale like som hjemme i Norge. Forskjellen er bare at det litt lenger å løpe hjem til mamma dersom middagen skulle skjære seg helt.

Vi har orientert oss rundt i byen, og funnet ulike butikker som kan bli nyttige og ha. Det lokale supermarkedet med all slags hermetikk og boksemat blir nok en god venn i tider hvor afrikansk mat blir litt vel mye. Ekstra gøy var det når vi kom over en butikk med mørkt brød! Om brødet er laget av grovt korn eller sukker stiller jeg meg litt skeptisk til. Variasjon blir det nå vertfall.

frustrert vaskefrue?

Middag med kabales ”elite”.

Vi bor i et nabolag med mange viktige mennesker, uten tvil. Det er ikke hverdagskost å dele kontor med biskoper, business menn i dress og utdannings sjefen. Bildet av Afrika måtte pyntes litt på i møtet med Kabale. Med så mange velutdannede mennesker på et sted gir de et positivt bilde på at utdanning fører til noe godt. Også i Afrika. I dag mottok vi hver vår invitasjon til en veldedighets middag. Inntektene skal gå til studenthybler for jenter i Kable, for å sikre opphold og deres sikkerhet. Et formål som er viktig og har stort engasjement hos Dizeces. Organisasjonen som Drucilla ligger under. Middagen skulle være på hotellet ”White horses inn”, som ligger på en topp litt lenger vekk. Et hotell som er Kabales svar på Plaza. Utefra omgivelsene fikk vi en liten pekepinn på at dette skulle være en litt mer høytidelig middag enn ellers.

Pyntet og klare møtte vi opp klokken 6 litt redd for å være sist ankommet. Selve programmet skulle begynne klokken 5, og dette er neppe noe man kommer sluntrende til i siste minutt.

Til vår overraskelse var vi de første gjestene som ankom hagen hvor selskapet skulle holdes. Slingringsmål og til hvilke anledninger det brukes/ ikke brukes ”african time” er ikke alltid like lett å forstå seg på. Vi fikk i vertfall nok av tid til å hilse på kveldens gjester. Pent kledd i dress og kjoler forsto vi at dette var et selskap for spesielt inviterte. ”det er en ære bare å bli invitert hit” fortalte Phoebe oss. Plutselig følte jeg det som om vi var i en episode av The O.C. Med toppen av eliten, de viktige menneskene og donering til en veldedig sak. Det er første gang jeg er med på en slik middag, og hadde virkelig ikke forventet at dette var noe jeg ville oppleve i Afrika. Viktige mennesker med penger finnes vist overalt. Også i Afrika.

Så der satt vi legene, investorene, bank mennene, biskopene i teltet for de spesielt inviterte og de to norske jentene som ikke helt forsto hva de var en del av. Bildet på hva jeg skulle komme til i Kabale passet ikke helt inn med dette. Litt redd for å gjøre noen dramatiske feilgrep holdt vi oss til bordet vårt denne kvelden. Etter middagen var det tid for noen ord fra utvalgte mennesker, så gikk det over til giverdelen. Folk fikk fart på seg, og erklæringer over mikrofonen ble benyttet av engasjerte givere. Dette var tydelig mennesker med en stor kjærlighet for sitt lokalsamfunn.

Veldedighet til Afrika hører man mye om, men veldedighet fra afrikanere til afrikanere er jeg ikke så kjent med. Når en liten gruppe mennesker kan utrette en stor forskjell med det lille de har tennes det et håp for fremtiden. Det er ikke så mye som skal til. Femti kroner her, og femti kroner der ble fort mye penger. Litt klokere og veldig kalde avsluttet vi kvelden rett før kaken skulle deles. Da var bena frosne og øynene smale. Det er ikke ofte man får spise mat i slikt lag, så dette vil nok sitte i minnet en god stund.

Kabale! Endelig!!

Å våkne opp i Kabale er annerledes enn en morgen i Kampala. Det er mye mindre lyder, og temperaturen minner om en norsk høstdag. Her blir man ikke vekket av hundekamp i gatene og museknitter på soverommet.

Vi gikk ut for litt omvisning, og oppdaget fort at det var mye nytt å se på. Lange brune sandveier strekker seg oppover. Trafikk og kaos er det lite av her. Det hele står til en stor kontrast av hvordan vi opplevde trafikkbildet i Kampala. Det føles som om vi lever i en film. En eventyrfilm. Et lite samfunn med hyggelige mennesker, vakkert landskap og rolige omgivelser.

Vi ble introdusert til menneskene vi skal jobbe med på kontoret. Det var mange involvert, og prosjektet er mye større enn jeg hadde trodd. Det ble en lang inroduksjonsrunde, og en god del repetisjon av navnene: Oda og Marte, som visstnok er svært vanskelig å uttale her nede.

Neste stopp på programmet var et besøk til vår kommende bolig. Da vi kom frem fikk vi begge et stort sjokk! Det var ikke en liten leilighet de hadde stelt i sand. Her snakker vi inngangsport, garasje, en hage som er større en min egen hjemme, avokadotrær, potetåker, blomster og mye mer. Helt øverst lå huset vårt. Vi har fått et eget ”hus” å bo i! og det er stort! Kjempestort! fire soverom, stue, spisestue og et gigantisk kjøkken! En gjennomsnittlig nordmann på min alder ville ha flyttet til en hybel noen kilometer fra mor og far, men ikke vi. Jeg hadde ikke sett for meg at min første bolig hjemme ifra skulle være et hus med potetåker i hagen…

Vårt nye hjem.

De kunne ikke få sagt nok at det enda var mer ting å jobbe med, og at det skulle bli så mye bedre. For meg hadde halvparten vært nok. Det er tydelig at vi betyr mye for di. Det er nok ikke hver dag det kommer besøk fra Norge. Hele velkomsten, huset og takknemmeligheten ble nesten litt for mye av det gode.  Jeg lurer på hvor mange sultne barn pengene for dette huset ville ha mettet.. kontrastene mellom fattig og rik blir fort stor, og at vi er ”viktige hvite” føles ikke alltid godt.

Hva har vi gjort for å fortjene at så mange mennesker jobber så hardt med et hus. Helt grønn på håndarbeid, språket og hvordan ting fungerer. Ikke engang kan vi dyrke verken poteter eller avokadoer..

Det står på sin plass at vi viser vår takknemmelighet så mye som mulig. Gjestfrihet er en selvfølge i Kabale, så vi får være flinke til å invitere di lokale inn i vårt nye hus. Kanskje vi til og med kan bake en norsk kake eller to i ny og ne.

Regn i Afrika…

I dag, torsdag, har vi tilbrakt dagen på standen til Drucilla. Timene ble brukt til kultur undervisning. Vi viste Gerald bilder av familien vår, og han fortalte oss gledelig om sitt hjem sted, Kabale. Vi har nok ikke vært til stor nytte slagsmessig denne uken, men kulturforståelsen er betraktelig bedret. Det er fint å bruke tiden med en som kjenner landet, en som ikke blir sur selv om vi spør mange dumme spørsmål. De små samtalene vi har hatt har gitt meg en pekepinn på ting man bør/ ikke bør gjøre i Uganda. På den andre siden har vi og fått dele vår kultur, og gitt Gerald en smakebit på hva det vil si å leve i Norge.

klær var det nok av på «trade showet»

Gerald jobber flittig med «Drucilla standen»

Regn har jeg alltid sett på som noe fremmed for Afrika. Uttørkende sletter og støvete savanner er bilder som passer bedre enn oversvømte gater. Denne dagen ble det motsatte bevist. Uganda har nå kommet inn i regntiden, som varer i ca fire mnd. Hittil har regnet kommet beskjedent om morgenen, som en frisk skur. Det var frem til i dag..

Rundt 12.00 begynte det plutselig å bøtte ned. Det var ikke pjuskeregn, men en sikkelig skur, som ikke ville gi seg med det første. At afrikanere har dårlig tid ser vi ikke mye til, men i dag fikk de virkelig fart på seg! Strømmende som en stor hønseflokk kom både store og små inn mot hallen vi satt i. Plassen ble sakte men sikkert fylt opp, og støynivået økte mens regnet fortsatte å tromme ned utenfor.

Det er merkelig hvordan et samfunn blir endret etter noen minutter med hissig regn.

Trafikken ble komplisert, de lokale shopene beskyttet varene sine så godt de kunne, og barn i skoleuniformer klamret seg inn under hustakene. Egentlig ganske lik nordmenns reaksjon på nedbør. Forskjellen er bare at det meste i Afrika foregår under åpen himmel. Ikke rart ting plutselig blir litt hektisk.

Den økte mengden av folk innendørs førte til mange nye møter. Særlig med de aller minste. Kameraet ble hurtig brukt, og de fleste synes det var gøy å se seg selv på en liten skjerm. Hvor turist det enn måtte virke der vi gikk rundt. To hvite jenter på oppdagelse etter nye mennesker å snakke med, og nye smykkekjøp fra de ulike butikkene.

Kule gutter på tur.

En uke i Afrika

I dag er det snart en uke siden vi ankom Kampala og Uganda for første gang. Mye har skjedd siden den tid. Mye mer enn en uke hjemme ville romme.

Merker det er utfordrende, krevende og spennene å være i Afrika. Det er ikke tull det vi har lært på Hald, om møte med nye kulturer. Uansett hvor forbredt man føler seg, hvor mange bøker man har lest eller hvor mange bilder man har sett blir det virkelige møtet noe helt annerledes. Inntrykkene er mange. Noe av det viktigste vi kan ta med oss disse månedene er tålmodighet. Tålmodighet med tiden, språket, luktene, varmen, maten og kommunikasjon.

Stress er fremmedord her nede, dårlig tid finnes ikke. Jeg håper og tror det er noe de afrikanske kan ha med seg i møtet med oss og. Skulle gjerne likt å lære både språk og kulturen over natten, men har innsett at ting fort vil ta tid. Mens vi venter får vi heller le av alle de teite tingene vi gjør som ferske ”mzungoer” i Uganda. Som den dagen vi vekket hele huset pga vår redsel for mus i sofaen på rommet. Eller alle de gangene vi vinker med hånden til fremmede, som i Norge ville betydd ”hade bra”. Ironisk nok vinker vi da folk ”til” oss i Afrika. Slike ting skaper fort mye forvirring og humoristiske øyeblikk. Morsomt blir det og når skal ha kvelds hjemme hos Phoebe. Hele familien er samlet og vi føler oss som mennesker fra mars. Totalt uvitende om de nettopp lo av oss eller en eller annen spøk som vi overhodet ikke tok.

-Det er godt vi har selvironi!

Oda og meg ved Nilen. på tur en av de første dagene

noen av barna på «miles 2 smile» et prosjekt som er støttet av strømmestiftelsen. Her jobber Beate og Irene.

En liten pekepinn..

Har du noen gang tenkt over hvor mye vann som går med til å skylle ned i do?
Vaske hendene, drikke eller til en rask dusj? Har du noen gang tenkt at dette ikke er en selvfølge for alle andre?
Svaret på det siste vil jeg tro er, ”ja”. Allikevel er det nok vanskelig for nordmenn å sette seg inn i situasjonen til en Afrikaner. Det er merkelig hvor komplisert ting plutselig blir når tingene du tar for gitt ikke lenger er tilstedet. Det er først da man merker hvor godt vi virkelig har det. Litt rart er det, at man trenger fravær av noe for å sette pris på det man har.
Jeg har vertfall fått en del tanker om dette, etter jeg kom til Uganda. Gleden over å ha innlagt vann hjemme ble stor da jeg så hvor mye vann som måtte fylles opp i en tank for hvert do nedtrekk. At man kan løfte på en hank, og få rent vann i koppen er noe jeg vil savne. I stedet for å måtte kjøpe seg en flaske i butikken.
Det er mye som er annerledes, mye nytt å forstå. Ting kan fort virke som en klisjé når man legger frem hvor ”heldige vi i nord er”. Hvor mye vi har å være glade over. Men jeg undres.. Jeg undres over hvordan det ville blitt dersom nordmenn begynte å glede seg like mye over det vi har, som afrikanere gjør over det lille de har.
Det handler jo ”bare” om å være takknemmelig for det du har, når du har det. Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden…

Kirkebesøk

Søndag 4 oktober startet tidlig, litt for tidlig.. kvelden ble sen, og det gikk over i nattens timer før Oda og jeg sovnet. Hotellrommet vårt ligger vegg i vegg med en nattklubb, som ikke sparer på kruttet. Mer enn det behøver man vel ikke si..
Med smale øyne og trøtte hoder tuslet vi sakte opp mot frokosten. Klokken var så vidt passert 07.10. planen for dagen var kirkebesøk, noe jeg har gledet meg mye til. Å oppleve en afrikansk gudstjeneste sitter godt i minnet siden Mali for 3 år siden. Forventningene var i bunn og grunn store for dagens opplegg.
Vel ankommet møtte et syngende kirkerom oss. Fylt opp med glade afrikanere, som danset, sang og smilte. Jeg hadde tenkt meg sang på et språk vi ikke forstod og lovsang vi ikke var kjent med fra Norge, men der tok jeg feil. Da koret begynte å spille sanger fra både Hillsong og delirios ble jeg overrasket.
Sangene fikk meg til å tenke over hvor mye vi har tilfelles, uavhengig av land, nasjonalitet og klasse. Disse sangene betyr nøyaktig like mye for menneskene på gudstjenesten i Kampala som de gjør for kristne nordmenn. Jeg følte meg plutselig litt hjemme der jeg stod syngende, ved siden av en mann jeg ikke ante hvem var. Gudstjenesten var lang, innholdsrik og annerledes. Til vår glede foregikk det hele på engelsk, da det blir litt lettere å henge med. Litt overrasket ble vi da presten plutselig begynte å snakke om norske jenter fra Norge. Det kunne da ikke være så mange andre enn oss. Litt etter ble vi bedt om å komme frem på scenen. Med røde kinne og svake stemmer presenterte vi oss, en og en, for hele menigheten. Hadde ikke regnet med slik oppmerksomhet, men det er jo hyggelig å bli gjort stas på.

Møte med det ukjente.

Det første som slo meg når gikk ut av flyet: her skal du tilbringe de neste 7 mnd av ditt liv. 7 mnd med nye lukter, mennesker og en helt annen kultur enn hva vi er vant med hjemme. Dette var helt tydelig noe annet enn Lørenskog, og hverdagslivet i møllersvingen 46. Men det var jo hele meningen med oppholdet. Oppleve noe helt annerledes enn hva man ville gjort i Norge.

Fra flyet lyste grønne sletter, frodig landskap og tett begygde områder mot oss. Jeg kunne ikke la være å smile. Et smil som for øyeblikket er fylt med både optimisme, engstelse og takknemmelighet for å endelig ha annkomet Uganda. Vel nede paa bakken fikk mottok vi bagjasjen, til vaar store lettelse. Naa var vi klare for aa mote det nye og ukjente. 5 ’’mzunguer’’ med hver sin koffert og en del kribling i mangen.

Å vandre langs gatene i Kampala er et eventyr i seg selv. Luktene, lydene, menneskene og de overfylte bilene står til stor kontrast fra hva jeg er vandt med hjemme. Det er rart hvor oppmerksom og fascinert man plutselig blir av små ting, som man ellers tar forgitt. Ting som alltid er der, men som ikke merkes lenger. Å være ny nordmann i Afrika er både morsomt og spennende. Spørrende blikk, vinkende barn, butikkdamer som steker bananer paa gata, og samtaler med tilfeldige forbibaserende er . Alt jeg opplever er nytt og litt uforstaaelig for oyeblikket. Følelsen av verken kunne språk, sosiale koder eller trafikksystemet(!) gjør at man fort kjenner seg fortapt.
Det er derfor godt med et åpent og kjærlig folk, som alltid møter deg med et varmt smil. Jeg kjenner ikke menneskene eller kulturen ennå, men kan trygt si at jeg føler meg velkommen. Et varmt folk som moter de ukjente med et smil og en vinkende haand, der har du Afrika.